Det man tenker, men ikke sier.

Jeg sitter ofte og lytter til andres samtaler når jeg tar kollektivtransport. Jeg veit ikke om dette er helt "lov", men jeg tenker at når du snakker om ting på t-banen så får du skylde deg selv. Å lytte til andres samtaler har på en måte blitt en hobby, og derfor har jeg nesten helt sluttet å bruke ipoden på kollektiven. Jeg kan gå glipp av noen skikkelige gullkorn, og det kan jeg jo ikke risikere, jeg som hater å gå glipp av noe. Det at jeg hater å gå glipp av noe kan jeg også bruke som unnskyldning for tidvis mange festlige lag med meg selv tilstede...

Problemet med å lytte til andres samtaler er at av og til når jeg veit at folk tar feil (og som oftest når folk tar feil, så veit jeg det, siden jeg alltid har rett), så får jeg så lyst å blande meg inn. Sånn som i dag, når noen satt og prata om han studenten fra Hordaland (Hallo du forresten, si i fra om du trenger noen å bruke penga på!) og sa at han hadde vunnet 96 millioner kroner. Men det hadde han jo ikke, for det var jo bare 92, og ja, jeg sier bare, fordi fire mill for meg er jævla mye cash. Men da fikk jeg så lyst å si det, at det var bare 92 millioner, men så følte jeg at jeg ikke kunne det. Kan man det, når man overhører noe som er feil, kan man blande seg inn og fortelle fakta, eller vil det oppleves som frekt? Jeg veit ikke helt, men jeg er tilbøyelig for å teste det ut. Det er jo litt synd om folk skal gå rundt å være uvitende om fakta mener nå jeg, det er allerede alt for mange dumme og uintelligente mennesker der ute, så hvorfor ikke lære dem noe. Jeg er helt sikker på at om noen hadde blanda seg inn i mine samtaler på bussen, så ville jeg garantert ha huska det, så hvis alle gjør de,t så vips, så har vi på den måten opplyst ett menneske, eller kanskje til og med flere om det skulle være andre som smuglyttet til samtalen. Som sagt, jeg vurderer å prøve. Hva er det verste som kan skje? At noen blir sure? Oh well, been there, done that!

I´m back... atter en gang!

Jeg er det man kan kalle en skikkelig av og på-blogger, men det er bare i en begrenset tidsperiode at jeg klarer å være observerende og skrive om det.. Jeg er jo ikke kjent for verdens beste konsentrasjon, og nå er vi tilbake til denne selv-antatte ADHDen, men nok om det...

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd med meg da.. For normalt sett så klarer jeg bare å være våken i maks 14 timer i strekk, det er bare sånn det er.. Får jeg 15 timer med våkenhet, så kan jeg sovne uansett hvor, og da sover jeg lenge. Men nå, plutselig, så har behovet for søvn blitt mindre. Jeg er våken i 17 timer i strekk og sånn, og gjør masse rart, og ikke bare daffer på sofaen. Jeg rydder og vasker hjemme, jeg lager ukeplaner til mitt eget liv, jeg arkiverer papirer og skriver ut viktige dokumenter.. herreguuud, jeg er redd jeg begynner å bli voksen. Dette kommer jo midt i det som kan bli mitt første ordentlige steg inn i de voksnes verden.

Noen hevder man går inn i de voksnes rekker når man konfirmerer seg, det er FEIL, 15 åringer er barn fortsatt (forutenom på bøgda, hvor de er høygravide under den hvite kappa). Andre mener man blir mer voksen av å flytte for seg selv, det er FEIL, jeg er fortsatt kjempe familie-dalt og vasker sjeldent klær. Men nå, nå skal jeg forhåpentligvis kjøpe meg ei egen leilighet snart, og jeg prøver å ikke fokusere så mye på at jeg skal betale et ukjent antall tusen til Fokus Bank Finnsnes de neste 30 årene (i tillegg til det jeg etterhvert skal betale til Statens Lånekasse etter seks års utdannelse, hjølp!). Begynner jeg å bli voksen på ordentlig? Er det derfor jeg ikke sover så mye, for voksne trenger mindre søvn enn barn? Eller, er det det at jeg aktivt tenker på at jeg skal begynne å trene igjen? De sier at man får energi av trening, og jeg er jo eksperten på placeboeffekt, så kanskje. Jeg håper på det siste, til tross for at neste bursdag er skremmende nær med sine fire måneder og 6 dager unna (åjadda, nedtellinga har begynt, jeg elsker jo fortsatt bursdag, bare ikke aldersendringa!) Hva vet vel jeg, jeg får vel bare vente å se om jeg snart begynner å føle meg mer voksen...