PDD betyr per dags dato. Jeg vil ha forkortesen PDD inn i det norske språket. Egentlig liker jeg ikke forkortelser, men det er jeg selv som har laget forkortelsen PDD. Føl deg fri til å bruke den som din egen. Jeg har ikke tatt patent, men vet at den dagen hele landets befolkning går rundt å sier PDD i hytt å gevær, så er det min forkortelse, og det gir tilfredsstillelse i språkørene mine.
Nok om det... Vesterålens fiskeboller er visstnok up and go igjen, så jeg trengte ikke underskriftskampanje en gang. Karmapoeng brukt.
Stillasmenneskene på andre siden av gata er veldig aktive om dagen. Det males, det skrues og det spikres, hvem vet hva det skal bli til slutt. De starter tidlig på'an, så klokka 8 hver morgen hører jeg langt bak i mine sovende ører krangling om hvordan det skal være, hvem som skal gjøre ditt, og hvem som skal gjøre datt. Alt på polsk såklart, men det aggresive språket er internasjonalt, og jeg er ganske god på samtaler av høy temperert karakter.
Ellers har jeg gjort unna årets første skikkelige lesedag og pløyd meg gjennom tre kapittel internasjona miljø- og ressurspolitikk, og må innrømme at jeg er svært stolt av egen innsats i dag. Bedre sent enn aldri, så får vi se hvordan resultatene blir etterhvert. Jeg lover at fra mandagen av skal jeg blir flinkere. LOVER!
I dag skulle jeg begynne å trene, men ombestemte meg da jeg så en lapp på UIO om at treningen blir på halv pris fra den 19. Hell i uhell. Da skal jeg begynne. LOVER!
Ellers har jeg spist fiskekaker på brødskiva til middag, Lofotens. Vesterålens lager jo ikke den slags, men så lenge vi holder oss nordafor på fiskefronten så er jeg såre fornøyd! Hvor er Findus egentlig? (Ja det var et labert forsøk på en så tørr spøk at man kan sette fyr på den!)
En tørr hilsen fra en uttørka Tonje som drikker alt for lite vann når hun ikke trener!
onsdag 14. oktober 2009
tirsdag 6. oktober 2009
Hva nå?
Det er totalt krise nå faktisk. Siden min spede start som fastforspisende har fiskeboller vært en favoritt. Vel, de senere år har det ikke vært bare, bare å innta denne favoritten da hvitsausen fortsatt inneholder svært mye melk og undertegnede for noen år siden fikk påvist laktoseintoleranse. Likevel har jeg trosset dette, og kost meg det kvarteret det tar å spise fiskeboller, og nytt den korte timen man er mett etter å ha inntatt et slikt måltid (Et tips er å ha masse fet bacon, rødbetter og kokte gulrøtter til, for da varer metthetsfølelsen etter fiskeboller hakket lengre). Men nå ser det altså ut som at det er slutt...
Etter min ankomst i nord kunne nemmelig min mor fortelle meg at Vesterålens har sluttet å produsere Vesterålens fiskeboller, de eneste fiskebollene på markedet som er spisbar! Jeg har forsøkt både bjellans og first price og diverse andre i nøden av å ikke finne Vesterålens i Oslo-butikkenes mathyller, men etter å ha trykt i meg en bolle så må jeg gi opp fordi det ikke smaker like godt i det hele tatt!
Så hva er alternativene nå? Kjøpe meg hyse og lage mine egne fiskeboller? Raide små, lokale handelssteder i jakt etter de siste boksene med Vesterålens, hermetikk varer jo tross alt lenge? Eller er alternativet å ikke spise fiskeboller mer?
Jeg starter herved en underskriftskampanje i håp om at andre elskere av Vesterålens grønne bokser med fiskeboller skal støtte meg og min første favorittrett på denne siden av livmora, og at vi sammen kan håpe at noen av de grønne Vesterålingene leser dette, og får Norges beste fiskeboller up and going igjen! Det hadde vært prima kvalitet det!
torsdag 1. oktober 2009
I can fly!
Ja, siden sist har jeg dratt nordover i landet en tur. Godt nok det, og Nord- Norge slutter aldri å overraske. Jeg har så mange innlegg om fjortissgraviditeter at nå gidder jeg ikke det mer. I stede vil jeg ta opp nordmenns frekkhet ved reiser.
Jeg trodde det var sånn at nordmenn i utlandet var ille, men nordmenn på reisefot innenlands er faen ta ikke noe bedre, og i den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle gi dere alle en liten reiseetikette.
1. Når du går av flytoget så er alle stressa, og engstelige for om flyet deres er i rute, om de er registrert på flyet, og om kofferten er for tung. Det nytter ikke å begynne bøllinga her, noe som får meg over på punkt nummer to...
2. Når det er kø så er det kø. Selv om du eier en stor bedrift,(jada, alle får det med seg når du roper det i mobiltelefonen din!) så er det ikke gitt at du får gå først i køen, fordi du tror du er noe! For meg er du ingen.
3. Når det er midt i høstferien på østlandet så bør du kanskje regne med at det er noen flere mennesker på Gardermoen enn en vanlig tirsdag. Derfor burde du kanskje planlegge å reise ut dit litt tidligere, så slipper du å irritere andre i køen ved å stadig bryte deg fremfor dem. Alle har et fly de skal rekke!
4. Når du så kommer til sikkerhetskontrollen, vær så snill å ha kledd av deg jakker, luer, votter og skjerf. Vær så snill å ha tatt bærbare pc'er ut av veska, og vær så snill å ta av deg skoene når du vet at de piper i sikkerhetskontrollen, fordi de alltid gjør det. Vær i allefall så snill å gjør dette når du har stått i køen i 25 minutter å klaget over hvor dårlig tid du har.
5. Når du kommer til gaten kan du slappe av. Såfremst du ikke er helt hjernedød så kommer du deg med flyet etter å ha nådd dette stadiet, uansett om du står fremst i køen eller ikke. Med andre ord, ikke vits å bølle i køen her heller.
6. Inne på flyet har alle det trangt. Husk det! Derfor, såfremst det ikke sitter en kortvokst eller et barn bak deg, så er det høflig å spørre om det er greit at du tar ned setet. Hvis personen bak sier nei, så lar du vær.
7. Når du likevel brøt etiketteregel nummer 6, og tar bak stolryggen uten lov, så er det allefall høflig å respektere at det mennesket på over 170 cm som sitter bak deg sier i fra om at det rett og slett er for trangt for at du har setet nede.
8. Dersom du skulle glemme av siste del av etiketteregel nummer 7, og du nok en gang tar ned setet, så kan du faen meg være mer voksen enn å snu deg rundt og sende drepende blikk fordi du fikk et bestemt kne i ryggen. Man får som fortjent.
9. Når du så kommer av flyet så er det mange som skal ha bagasjen sin, og det går overhodet ikke noe fortere selv om du står rett ved båndet. Det du forårsaker da er nemmlig irritasjoner fra dine medpassasjerer som ikke kommer frem for å få hentet sin bagasje.
Hvis du nå følger disse etikettereglene så er du godt rustet for en fin flytur for både deg og dine medpassasjerer. God reise!
fredag 18. september 2009
Arbeid for alle?
Jeg skrev i en tidligere post her at hvis jeg skulle jobbet i stillas så ville jeg brukt dagene til å titte inn i folks leilighet og ikke fått gjort en dritt Vel, det er nok ikke bare meg.
Disse mennene som satte opp dette stillaset sitt på mandag har nemmlig ikke fått gjort så mye de heller. Det skal være sagt, at jeg veit ikke om de har brukt tiden sin til å stå å se inn i folks privatsfære, eller om de har vært litt for opptatt av å henge hos de sure damene på prix eller nede på bakken med røyken i munn. Dette har de allefall vært svært dyktige til siden mandag.
For å si det sånn, det eneste ytre som har skjedd på andre siden av veien denne uka, er at det har kommet opp en grønn netting foran stillaset, som illustrert på bildet over, at de har okkupert et par parkeringsplasser med gitter, og at de har fått èn malingsbøtte i hver av de fire etasjene på stillaset. Malingsbøttene indikerer at de skal male bygget, men det har de ikke kommet seg til, enda. Får sikkert ganske grei timebetaling for å stå på bakken å røyke og å sette opp litt netting her og noe gitter der.
Hadde det vært meg som var en av de arbeidskarene der, så hadde jeg i allefall tatt røykepausen oppe i stillaset, og slått to fluer i en smekk, for da virker det ikke like creepy for naboene om de sitter og kikker sånn smått inn i deres leiligheter. Kanskje er ikke disse mennene like nysgjerrige som meg, eller kanskje er de rett og slett ikke bare utspekulerte nok.
Skal følge nøye med på utviklingen i allefall, er så gøy å sitte i den svarte stolen ved vinduet når det skjer noe uttafor, kan'ke skjønne det!
torsdag 17. september 2009
Navnet skjemmer ingen?
Jeg heter Tonje. Tonje heter 6755 andre kvinner i dette landet også, i følge SSB. Det er dermed ingen hemmelighet at jeg ikke har et spesielt sjeldent navn. Ikke i Norge i allefall, men i Sverige og Danmark er det bare i overkant av 50 kvinner som heter Tonje. Vel, kanskje er jeg sjelden i resten av Skandinavia, men det er da ikke der jeg bor.
Jeg heter også Charlotte. Tonje Charlotte. Denne kombinasjonen er det bare ti andre kvinner som har. Så jeg er kanskje litt sjelden likevel.
Jeg husker en gang jeg så en episode av Kongen av Queens, hvor Carrie fikk vite at hun egentlig het Simone eller noe i den duren. Hun mente at hun kunne hatt et helt annet liv dersom hun het Simone, fordi det var et mer vellykket navn. Tonje er ikke et spesielt vellykket navn. Søker man på Tonje på Wikipedia og scroller ned til man finner kjendiser som heter Tonje, så er det bare 3 stykk. Det vil si at vi resterende 6753 Tonjene ikke har blitt noe som helst som Norge kjenner til, enda. En av disse Tonjene hadde ikke jeg hørt om en gang.
I tillegg har det aldri vært en "Farmen-Tonje" En "Big Brother- Tonje", En "Robinson- Tonje" og i allefall ikke en "Idol- eller Norske Talenter- Tonje". Blir det egentlig folk ut av oss Tonjer?
Ikke vet jeg.
Jeg har hundre tusener av ambisjoner, men foreløpig har jeg ikke utrettet så veldig mye å skryte av sånn på landsbasis. Jo visst er samtlige Tonjer jeg kjenner snille, og gode jenter, noen Tonjer er pener enn andre Tonjer, og noen Tonjer er helt klart smartere enn andre Tonjer. Men hvor ligger liksom jeg i denne? Det er ikke godt å si. Jeg liker å se på meg selv som den kreative Tonjen, den som ikke egentlig kler å hete Tonje, fordi det tilhører søte og skikkelig jenter, ikke svarthårede, rølpete rock'n roll jenter som atpåtil er småfrekk i kjeften.
Jeg har mange gang spurt meg selv om mine foreldre var blitt mer konservative da de fikk meg, i forhold til da de fikk min søster, Meibel, som bare 15 andre i Norge heter. Vel, en rød liten skrikerunge fortjener kanskje ikke noe annet navn enn det navnet man deler med 6755 andre jenter. Charlotte måtte jeg atpåtil bestemme selv da jeg var sju, så jeg skjønte fort at jeg var mer spesiell en bare en Tonje (såklart med drahjelp fra søstra mi, som alltid mente jeg burde hett Charlotte også).
Men er det egentlig noe håp for meg som heter Tonje? Vil vi se flere vellykka Tonjer i Norge. Vil vi nå kanskje få en X-faktor- Tonje, eller duger vi sjeldent som syngedamer? Vil jeg bli en annerkjent forfatter, eller vil jeg bli en dyktig fotograf som selger tusenvis av bilder, vil jeg bli politisk redaktør i Dagsavisen, vil jeg tjene meg stinn av cash på den fantastiske bloggen min, eller vil jeg bli oppdaget som skuespiller på gata fordi jeg rett og slett bare lyser talent? Ikke vet jeg, og ikke vet noen, og som jeg liker å si, den som lever får se.
Klem fra en av de 6756 Tonjene i dette landet.
onsdag 16. september 2009
Nei vent...
... Jeg er faktisk ikke helt ferdig med valget enda. Feiringa tar jeg såklart til helga!
Men jeg må si en ting til. Jeg har sett litt på de ulike fylkenes valgresultater, og innad resultat i kommunene.
Det er ingen hemmlighet at jeg ikke kommer fra verdens navle, men jeg visste ikkje at en tredjedel av min kommune besto av inkompetente mennesker, som bare vil ha billigere bensin, mindre utlendinger (såvidt meg bekjent gikk FRPs valgdeltakelse opp ganske betraktelig etter at vi for noen år siden fikk asylmottak på Finnsnes), billigere sprit så vi slepper å brenne den selv og "kultur har vi jo ikke likevel hjemme, så hvem faen bryr seg om det?" Trist og pinlig spør du meg!
Jo visst er en tredjedel av innbyggerne i Lenvik kommune lure nok til å stemme Arbeiderpartiet, og jo visst har vi (foreløpig) AP-ordfører. Jeg har lyst at det skal holde seg sånn, og derfor skal jeg etter hvert komme meg nordover igjen og revolusjonere Lenvik kommune sammen med min nyinnmeldte Arbeiderparti-pappa!
Ved kommunevalget om to år nekter jeg å sitte å se på at nesten en tredjedel av menneskene hjemme har lyst å rævkjøre samfunnet vårt!
Takk for meg, og takk for at det fortsatt finnes vittige folk her til lands som sikret rødgrønt flertall!
Men jeg må si en ting til. Jeg har sett litt på de ulike fylkenes valgresultater, og innad resultat i kommunene.
Det er ingen hemmlighet at jeg ikke kommer fra verdens navle, men jeg visste ikkje at en tredjedel av min kommune besto av inkompetente mennesker, som bare vil ha billigere bensin, mindre utlendinger (såvidt meg bekjent gikk FRPs valgdeltakelse opp ganske betraktelig etter at vi for noen år siden fikk asylmottak på Finnsnes), billigere sprit så vi slepper å brenne den selv og "kultur har vi jo ikke likevel hjemme, så hvem faen bryr seg om det?" Trist og pinlig spør du meg!
Jo visst er en tredjedel av innbyggerne i Lenvik kommune lure nok til å stemme Arbeiderpartiet, og jo visst har vi (foreløpig) AP-ordfører. Jeg har lyst at det skal holde seg sånn, og derfor skal jeg etter hvert komme meg nordover igjen og revolusjonere Lenvik kommune sammen med min nyinnmeldte Arbeiderparti-pappa!
Ved kommunevalget om to år nekter jeg å sitte å se på at nesten en tredjedel av menneskene hjemme har lyst å rævkjøre samfunnet vårt!
Takk for meg, og takk for at det fortsatt finnes vittige folk her til lands som sikret rødgrønt flertall!
Nysgjerrigper?
Hvem jeg?
Først vil jeg bare begynne å si, HURRA for fire nye år med rødgrønt flertall. Etter å ha nærmest våket natt til mandag kunne jeg endelig puste ut sent mandagskveld, og atter få søvnen sånn høvelig tilbake. Hvis vi nå bare kan få de her gutta i Kongo tilbake til morderlandet, eller i allefall få fikset disse gutta en bra deal, så kan nattesøvnen min bli helt som den skal igjen. (Ja jeg har faktisk hatt våkenetter på grunn av Tjostolv og Joshuas dødsdom, og synes hele saken er trasig).
Vel nok om det, ting begynner å gå seg i orden.
Sambo mener jeg er av den nysgjerrige sorten, men hva forventer man når man har settingen "liten jente fra liten plass i storbyen?" Jo jeg er nok litt nysgjerrig. Som her i forrige uke da tre brannbiler stilte seg uttafor leiligheta her og jeg stort sett bodde i vinduet resten av kvelden, til tross for at det viste seg at brannmennene tydeligvis hadde kjørt feil.
Så snart jeg hører en sirene så er jeg på labbene og løper til vinduet. Er så glad jeg ikke bor på ullevål, for da hadde jeg nok bodd i vinduet.
Jeg er forøvrig ikke bare glad i ting som sier bæbu og har blåe lys, jeg er over gjennomsnittlig interessert i hva som foregår hos mine naboer. Røykemannen på andre siden av gata er nok favoritten, også lurer jeg svært på hva som skjer i leiligheta under røykemannen, for der er gardinene trukket for til en hver tid. Mystisk!
I går kom det opp et stillas på andre siden av veien her, og jeg er litt skremt, for det gir de som skal jobbe i stillaset full mulighet til å spotte inn i vår leilighet. Det liker jeg såklart ikke. Men som sambo sier, de er det for å male huset på andre siden av veien, og vil stå med ryggen til. Vel, det hadde ikke jeg gjort. Jeg hadde nok benyttet meg av ethvert stillas jeg skulle jobbe i for å titte inn i folks leiligheter. Jobben hadde nok tatt sin tid, men akk så mye mer jeg hadde visst om fremmede folk.
Rødgrønn hilsen fra nysgjerrigTonje
Først vil jeg bare begynne å si, HURRA for fire nye år med rødgrønt flertall. Etter å ha nærmest våket natt til mandag kunne jeg endelig puste ut sent mandagskveld, og atter få søvnen sånn høvelig tilbake. Hvis vi nå bare kan få de her gutta i Kongo tilbake til morderlandet, eller i allefall få fikset disse gutta en bra deal, så kan nattesøvnen min bli helt som den skal igjen. (Ja jeg har faktisk hatt våkenetter på grunn av Tjostolv og Joshuas dødsdom, og synes hele saken er trasig).
Vel nok om det, ting begynner å gå seg i orden.
Sambo mener jeg er av den nysgjerrige sorten, men hva forventer man når man har settingen "liten jente fra liten plass i storbyen?" Jo jeg er nok litt nysgjerrig. Som her i forrige uke da tre brannbiler stilte seg uttafor leiligheta her og jeg stort sett bodde i vinduet resten av kvelden, til tross for at det viste seg at brannmennene tydeligvis hadde kjørt feil.
Så snart jeg hører en sirene så er jeg på labbene og løper til vinduet. Er så glad jeg ikke bor på ullevål, for da hadde jeg nok bodd i vinduet.
Jeg er forøvrig ikke bare glad i ting som sier bæbu og har blåe lys, jeg er over gjennomsnittlig interessert i hva som foregår hos mine naboer. Røykemannen på andre siden av gata er nok favoritten, også lurer jeg svært på hva som skjer i leiligheta under røykemannen, for der er gardinene trukket for til en hver tid. Mystisk!
I går kom det opp et stillas på andre siden av veien her, og jeg er litt skremt, for det gir de som skal jobbe i stillaset full mulighet til å spotte inn i vår leilighet. Det liker jeg såklart ikke. Men som sambo sier, de er det for å male huset på andre siden av veien, og vil stå med ryggen til. Vel, det hadde ikke jeg gjort. Jeg hadde nok benyttet meg av ethvert stillas jeg skulle jobbe i for å titte inn i folks leiligheter. Jobben hadde nok tatt sin tid, men akk så mye mer jeg hadde visst om fremmede folk.
Rødgrønn hilsen fra nysgjerrigTonje
fredag 11. september 2009
Rødgrønt flertall, Ja takk!
Gruppa "fortsatt rødgrønt flertall" på facebook får sagt det;
Tilføy ikke en Siv Jensen som venn! Hun er en hacker. Hvis dine venner tilføyer henne til sin liste kan hun også finne deg og ta fra deg jobben, huset, høstferien, tannlegen, lærlingplassen, søndagsfri, stipendet, arbeidsmiljøloven, Sametinget, priva.........tlivet, ektefellen/partneren, kultur og generellt de rettigheter du har! Kopier denne beskjeden og sett den som status så alle dine venner kan se og kopiere den
Jeg blir dritstressa over meningsmålinger og foreløpige valgresultat nå jeg. Får vondt i kroppen av å tenke på at fra mandag av så kan det være at vi rett og slett har noen som er ute etter å ødelegge kultur-Norge, miljø- Norge, klasseløse Norge, velferds-Norge og landet hvor alle skal med! I dag er siste dagen med forhåndsstemming, og alle som må stemme på forhånd, MÅ gjøre det i dag, og husk, stem rett!
Tilføy ikke en Siv Jensen som venn! Hun er en hacker. Hvis dine venner tilføyer henne til sin liste kan hun også finne deg og ta fra deg jobben, huset, høstferien, tannlegen, lærlingplassen, søndagsfri, stipendet, arbeidsmiljøloven, Sametinget, priva.........tlivet, ektefellen/partneren, kultur og generellt de rettigheter du har! Kopier denne beskjeden og sett den som status så alle dine venner kan se og kopiere den
Jeg blir dritstressa over meningsmålinger og foreløpige valgresultat nå jeg. Får vondt i kroppen av å tenke på at fra mandag av så kan det være at vi rett og slett har noen som er ute etter å ødelegge kultur-Norge, miljø- Norge, klasseløse Norge, velferds-Norge og landet hvor alle skal med! I dag er siste dagen med forhåndsstemming, og alle som må stemme på forhånd, MÅ gjøre det i dag, og husk, stem rett!
fredag 4. september 2009
Fredags"undeholdning"
Greit å huske på sånn i mårra i stresset og rushet på Oslo City! Svensker får det sagt!
Naaaamm!Jadda, Pizza i ovnen, øl i kjøleskapet, smash i bollen og en liten fanta i glasset. Fredager er jo i grunn ganske deilige, sånn når man ser bort fra at man jobber sjuende lørdagen på rad i mårra.
Uansett.. Det er fader meg ingenting på tv på fredager lengre. Så i nøden spiste fanden fluer, og jamme satt jeg plutselig å så på Charterfeber. Engasjerende nok med fjortiser som sprader rundt i for små, men dog matchende (med hverandre that is) bikinier, fotballdrakter, hettejakker eller hva det måtte være. Serriøst, jeg mener det liksom, hvis du faen meg ikke er blitt voksen nok til å ha din egne stil og fortsatt matcher BFF'en (Best Friend Foreveren) din med vilje, så synes jeg faen ikke du er voksen nok til å stikke til syden aleine heller. Hvor faen er foreldrene? Jeg lover dere, hadde jeg hatt ei datter på 16 (nokså umulig i grunn, men du skjønner) så hadde jeg ALDRI latt henne reise aleine med venninna som er kjent for å være litt av en løssluppen jente til Aya Napa eller Sunny Beatch eller hva faen de heter alle disse stedene. Når jeg tenker meg om så hadde jeg nok ikke sent meg selv til klamydiabeach eller Aya Gonorè for den del heller, jeg finner det rett og slett utrolig lite atraktivt.
Nei gi meg øl og konserter, gjerne over en uke i strekk gjerne i kombinasjon med Danmark og et visst jorde, da er jeg fornøyd!
Ha en fornøyelig helg!
Klem fra EngasjerteCharlie på 53 år som atpåtil har kink i nakken!
onsdag 2. september 2009
My oh my!
De fleste husker nok boybandene som florerte på 90- tallet. Jeg selv var ikke så mye bedre tenåring enn de fleste andre jenter født på midten av 80-tallet, og var såklart litt sånn fan av flere av disse bandene. (Men rommet mitt var stort sett tapetsert av Keith Flint i Prodigy, og ikke disse pusegutta i diverse boyband, bare så det er sagt) Backstreet Boys var aldri den største hiten, men man måtte jo like de for å være en del av gjengen. Take That og A1 var mer min greie, tro det eller ei. Heldigvis (?) har begge disse gjennoppstått den senere tid. NEI! Ikke heldigvis.
Gutter jeg skjønner at dere er blakke og forfalne gutter som kanskje øyner et håp om å få seg noe kvinns igjen, men desverre for dere så har også fansen deres oppdaget nye BAND, artister og folk som faktisk kan lage musikk. Personlig har jeg forandret meg mye siden jeg var 13-14 og "oppdaget" disse gutta. Musikksmaken, stilen og hele Tonje er rett og slett blitt et helt annet menneske enn på den tiden, og det synes jeg er helt ekstremt deilig. Det er godt å vite hvem man selv er rett og slett, men desto mer tragisk synes jeg det er med de forfalne gutta fra boyband, som stort sett samtlige er bikka 30. Har dere virkelig ikke høyere ambisjoner enn å stå foran 200-300 hylende fjortiser (kan da ikke være flere igjen som ikke har funnet seg nye musikkfavoritter)? Kanskje er en reunion et siste lite rop om hjelp fra gamle fans. Jaja, hvis dere tror det hjelper så. Men dere skal huske på mange ting; Det er ikke 90-tallet lengre, nå om dagen liker folk rock, rap og r'n b. Dere har blitt eldre, kommet i stemmeskiftet, drukket noen flere alkoholenheter og tatt litt for mange sigaretter så deres tidligere pusestemmer er slett ikke like pusete fortsatt. Dere ser heller ikke fortsatt like bra ut med deres forhøyde viker, dobbelthaker som følge av overnevnte alkoholenheter og flesking mens dere var på topp, dvaske mager og ellers slappe fisker.
Mitt avsluttende poeng må derfor bli; GET OVER IT! Det har alle andre gjort...
Ps! Og til dere som eventuelt fortsatt måtte være fans, A1 har konserter i desember i Oslo, og jeg har vel gjerne hørt et rykte om en Backstreet Boys konsert i løpet av høsten også!
Gutter jeg skjønner at dere er blakke og forfalne gutter som kanskje øyner et håp om å få seg noe kvinns igjen, men desverre for dere så har også fansen deres oppdaget nye BAND, artister og folk som faktisk kan lage musikk. Personlig har jeg forandret meg mye siden jeg var 13-14 og "oppdaget" disse gutta. Musikksmaken, stilen og hele Tonje er rett og slett blitt et helt annet menneske enn på den tiden, og det synes jeg er helt ekstremt deilig. Det er godt å vite hvem man selv er rett og slett, men desto mer tragisk synes jeg det er med de forfalne gutta fra boyband, som stort sett samtlige er bikka 30. Har dere virkelig ikke høyere ambisjoner enn å stå foran 200-300 hylende fjortiser (kan da ikke være flere igjen som ikke har funnet seg nye musikkfavoritter)? Kanskje er en reunion et siste lite rop om hjelp fra gamle fans. Jaja, hvis dere tror det hjelper så. Men dere skal huske på mange ting; Det er ikke 90-tallet lengre, nå om dagen liker folk rock, rap og r'n b. Dere har blitt eldre, kommet i stemmeskiftet, drukket noen flere alkoholenheter og tatt litt for mange sigaretter så deres tidligere pusestemmer er slett ikke like pusete fortsatt. Dere ser heller ikke fortsatt like bra ut med deres forhøyde viker, dobbelthaker som følge av overnevnte alkoholenheter og flesking mens dere var på topp, dvaske mager og ellers slappe fisker.
Mitt avsluttende poeng må derfor bli; GET OVER IT! Det har alle andre gjort...
Ps! Og til dere som eventuelt fortsatt måtte være fans, A1 har konserter i desember i Oslo, og jeg har vel gjerne hørt et rykte om en Backstreet Boys konsert i løpet av høsten også!
tirsdag 1. september 2009
Stem!
Er vel i grunn ikke noen hemmelighet at jeg er rimelig samfunnsengasjert av meg. Jeg bryr meg liksom ikke så veldig mye om folk, men egner meg godt til å synse og mene ting om samfunnet. Personlig synes jeg at jeg har over gjennomsnittlig mye vittig å komme med, og det forekommer gjerne titt og ofte at jeg tar meg en liten politisk diskusjon i påvirket tilstand. Jeg er en ekte nordlending, og en enda ektere Storås, og har derfor veldig (!) sjeldent feil, spesielt i den overnevnte påvirka tilstanden, derfor er det ikke alltid like enkelt eller gøy å diskutere med meg heller. Men har man sjeldent feil, så har man sjeldent feil. Er ikke noe galt i det spør du meg.
Noen vil si at jeg tidvis kan bli litt usaklig, men det er jeg såklart ikke enig i.
Men uansett, jeg er litt skremt. Skremt over folks uvitenhet om hvordan systemet fungerer og om samfunnet generelt.
Likevel synes jeg det er viktig at vi mennesker bruker stemmeretten vår. I dag har jeg sittet på forelesning og blitt fortalt om bøndene som brukte stemmeretten sin rimelig aktivt på 1880-tallet, hvordan kvinnene så gjerne ville ha stemmerett ved unionsoppløsningsvalget i 1905, hvordan kvinner endelig lyktes i 1913. Dette får meg til å tenke på hvor helvettes mye vi klager i dette landet, og hvor skremmende det er at bare rundt 60% brukte stemmeretten sin ved siste stortingsvalg. Likevel ligger det visstnok an for å bli et nytt "rekordår" i antall stemmer hvor årsaken ligger i at folk som stemmer FRP vil gi de mer makt, og resten stemmer på annet for å forhindre at nettopp dette skjer. (For all herrans del, jeg mener det, la heller vær enn å stemme FRP. Hvis anledningen byr seg så skal jeg legge ut en link fra et dokument som viser HVOR til helvette ting går dersom FRP får makta!)
Jeg har tatt mitt valg, har du tatt ditt?
Klem fra rød/grønne Charlie!
Noen vil si at jeg tidvis kan bli litt usaklig, men det er jeg såklart ikke enig i.
Men uansett, jeg er litt skremt. Skremt over folks uvitenhet om hvordan systemet fungerer og om samfunnet generelt.
Likevel synes jeg det er viktig at vi mennesker bruker stemmeretten vår. I dag har jeg sittet på forelesning og blitt fortalt om bøndene som brukte stemmeretten sin rimelig aktivt på 1880-tallet, hvordan kvinnene så gjerne ville ha stemmerett ved unionsoppløsningsvalget i 1905, hvordan kvinner endelig lyktes i 1913. Dette får meg til å tenke på hvor helvettes mye vi klager i dette landet, og hvor skremmende det er at bare rundt 60% brukte stemmeretten sin ved siste stortingsvalg. Likevel ligger det visstnok an for å bli et nytt "rekordår" i antall stemmer hvor årsaken ligger i at folk som stemmer FRP vil gi de mer makt, og resten stemmer på annet for å forhindre at nettopp dette skjer. (For all herrans del, jeg mener det, la heller vær enn å stemme FRP. Hvis anledningen byr seg så skal jeg legge ut en link fra et dokument som viser HVOR til helvette ting går dersom FRP får makta!)
Jeg har tatt mitt valg, har du tatt ditt?
Klem fra rød/grønne Charlie!
onsdag 26. august 2009
Reklamepause!
Jeg har tidligere nevnt at jeg er tv slave. Dette har ikke blitt så mye bedre med den regnfulle sommeren vi har hatt på østlandet, og dermed er det enda flere serier som må følges med på. I tillegg gleder jeg meg hver eneste dag til ny Hotel Cæsar-episode (ja, jeg følger med og jeg er stolt av det!). Jeg kan heller nesten ikke vente til neste mandag og tirsdag for å se den nye sesongen av Greys Anatomi.
Mange mennesker bytter kanal når reklamen kommer på. Jeg skruer bare ned lyden litt (har nemmlig lært noen ting på medievitenskapsstudiet, og en ting er at et virkemiddel på reklame er å skru opp lyden. Så det så), også karrer jeg meg ned i hjørnet av sjeselongen min og følger villig med på reklamene. Og jeg må bare si det, den nye reklamen til Kiwi, den med det unge paret og den storken i heisen (prøvde å finne den på nettet, men den er nok rett og slett for ny), den er helt fantastisk. "Plutselig trenger du og hver fjerde bleiepakke gratis" liksom. Kjempebra. Også pluss for hunken som medvirker, gjø'kke no det for all del.
En annen nevneverdig er den her nye til Norvegia. De har blitt gode på reklame. Men med han fyren som jokker på den rosa motorsykkelen, og han gæmlisen som sier "men man kan trimme'n, høhø" det er fantastisk. Kvalitetsreklamer på sitt beste. Sånne reklamer får meg rett og slett til å ville begynne i den bransjen, så kanskje plutselig en dag er en av mine reklamer vinner av gullfisken.
Hurra for reklame!
Mange mennesker bytter kanal når reklamen kommer på. Jeg skruer bare ned lyden litt (har nemmlig lært noen ting på medievitenskapsstudiet, og en ting er at et virkemiddel på reklame er å skru opp lyden. Så det så), også karrer jeg meg ned i hjørnet av sjeselongen min og følger villig med på reklamene. Og jeg må bare si det, den nye reklamen til Kiwi, den med det unge paret og den storken i heisen (prøvde å finne den på nettet, men den er nok rett og slett for ny), den er helt fantastisk. "Plutselig trenger du og hver fjerde bleiepakke gratis" liksom. Kjempebra. Også pluss for hunken som medvirker, gjø'kke no det for all del.
En annen nevneverdig er den her nye til Norvegia. De har blitt gode på reklame. Men med han fyren som jokker på den rosa motorsykkelen, og han gæmlisen som sier "men man kan trimme'n, høhø" det er fantastisk. Kvalitetsreklamer på sitt beste. Sånne reklamer får meg rett og slett til å ville begynne i den bransjen, så kanskje plutselig en dag er en av mine reklamer vinner av gullfisken.
Hurra for reklame!
tirsdag 25. august 2009
Familieliv.
Jeg har brukt ganske mye av sommeren på å tenke på familie. Ikke for at jeg selv vil ha egen familie, men for å tenke på den fantastiske familien jeg har fått utdelt.
Det er utrolig deilig å ikke være 12 og synes det er kjempeflaut å gå med mamma på shoppings. Det er så utrolig deilig å ikke være 14 lengre, å gå rundt og egentlig være sur og misfornøyd med alt. Det er deilig å ikke være 19 og overmoden for å flytte ut hjemmefra og den eneste måten man viser det på er å krangle med foreldrene.
Mange vil si at jeg har vært, og tidvis kanskje er litt bortskjemt. Kanskje det, men jeg har klart meg ganske godt fordetom, til tross for at jeg tidvis har verdens verste karma. Hadde det derimot ikke vært for mammas godhet og snillhet, og pappas ærlighet og sterkhet som de velvillig har delt av både til meg og min kjære storesøster, så hadde jeg nok overhodet ikke vært kommet så langt i livet som jeg faktisk har.
Det er faktisk utrolig deilig å være 23. Det er utrolig deilig å være kommet til det punktet hvor man skjønner hvor utrolig heldig man er for de foreldrene man fikk. De foreldrene som satt i flere timer med støvsugeren på, eller på do med vannet rennenede for at jeg skulle slutte å gråte av kolikken. De som trøstet meg når jeg slo meg. De som ga meg frihet fordi de visste at jeg ikke kom til å misbruke den. De som utelukkende gir meg gode råd når jeg trenger det, og forteller meg ting jeg vil høre. De som hjelper meg når jeg er i krise, både økonomisk og personlig. Jeg har virkelig fortsatt verdens beste mamma og pappa!
Det er utrolig deilig å ikke være 12 og synes det er kjempeflaut å gå med mamma på shoppings. Det er så utrolig deilig å ikke være 14 lengre, å gå rundt og egentlig være sur og misfornøyd med alt. Det er deilig å ikke være 19 og overmoden for å flytte ut hjemmefra og den eneste måten man viser det på er å krangle med foreldrene.
Mange vil si at jeg har vært, og tidvis kanskje er litt bortskjemt. Kanskje det, men jeg har klart meg ganske godt fordetom, til tross for at jeg tidvis har verdens verste karma. Hadde det derimot ikke vært for mammas godhet og snillhet, og pappas ærlighet og sterkhet som de velvillig har delt av både til meg og min kjære storesøster, så hadde jeg nok overhodet ikke vært kommet så langt i livet som jeg faktisk har.
Det er faktisk utrolig deilig å være 23. Det er utrolig deilig å være kommet til det punktet hvor man skjønner hvor utrolig heldig man er for de foreldrene man fikk. De foreldrene som satt i flere timer med støvsugeren på, eller på do med vannet rennenede for at jeg skulle slutte å gråte av kolikken. De som trøstet meg når jeg slo meg. De som ga meg frihet fordi de visste at jeg ikke kom til å misbruke den. De som utelukkende gir meg gode råd når jeg trenger det, og forteller meg ting jeg vil høre. De som hjelper meg når jeg er i krise, både økonomisk og personlig. Jeg har virkelig fortsatt verdens beste mamma og pappa!
mandag 24. august 2009
Hurra!
Jeg har ligget på 6. plass internasjonalt på samegame charged, mitt nye avhengighetsspill.
Jeg og Ola har vært relativt søte i København.
Jeg har sittet på togstasjonen sammen med hundrevis av andre roskildedeltakere bare for å vente på etterlengtet Mc'ærn burger.
Jeg har sett Pete Doherty på Roskilde
Jeg har sittet mange gang foran Orange stage på RoskildeJeg er tilbake... Ville bare si det liksom. Regner på en måte med at ingen følger med bloggen min lengre, noe jeg forsåvidt heller ikke gjorde da jeg ser at jeg ikke har blogget siden april. Det er lenge... Men jeg prøver igjen. Jeg lover og lyger ganske mye, men det kan være at jeg holder ord nå. Her er allefall en liten statusoppdatering.
Har skjedd en del denne sommern. Mye piss som ikke egner seg på trykk før selvbiografien kommer, og mye fint som så alt for godt burde blitt skrevet ned. Høydepunktene har uten tvil vært Roskildefestivalen med påfølgende Københavntur for meg og kjæresten, Sverigetur hvor jeg fikk tilbringt etterlengtet tid med min fantastiske mamma, min fantastiske nevø, min kjempeherlige tante og tøffe fettere. Det var fine dager. I tillegg var jenteturen i Elverum helt super. Jeg har virkelig blitt begavet med noen av de beste venninne verden har sett.
Vi har begynt planleggingen av neste års tur, som blir utenlandstur, skulle ønske vi kunne dra i mårra.
Vi har begynt planleggingen av neste års tur, som blir utenlandstur, skulle ønske vi kunne dra i mårra.
Jeg har imidlertid ikke fått vært hjemme denne sommern noe som resulterer i en del savn. Jeg savner mamma, pappa og Filip. Jeg savner Therese og jeg savner å se hennes nyfødte sønn som jeg atpåtil skal være gudmor til. Jeg savner Monica og Nathanielgutten min. Jeg savner alle andre vennene mine. Jeg kunne nevnt alle, men de veit hvem de er. Ikke minst savner jeg Henriette som sitter i Australia, og som jeg aller helst skulle hatt her i Oslo nå.
Jeg liker at jeg ikke jobber hver dag lengre og jeg liker at skolen har begynt igjen. Jeg liker å sitte på de harde stolene på SV og høre på engasjerte forelesere fortelle meg om miljø-og ressurspolitikk, Norges politiske historie og Internasjonal politikk. Jeg liker forsåvidt også at det er 3 mnd og 1 dag til første eksamen, men blir litt skremt da jeg tar ordene i munnen og forstår at det overhodet ikke er så lenge til som jeg først trodde. Jeg liker at jeg har siste eksamen 7. desember, og at Ragnhild og meg sjæl har avtalt jentetur til London 8. desember for å feire oss selv.
Jeg er entusiastisk for at det er valgår, men er samtidig utrolig redd for regjeringsskifte. Jeg er redd når jeg leser rapporter som desverre ikke så mange andre har lest om hvor ille det kommer til å bli hvis FRP kommer til makta. Det frykter jeg aller mest.
Jeg har forøvrig ikke kommet meg til stemmeboksene på Blindern enda, men satser på å gjøre det denne uka.
Jeg er redd for å gå hjem fra byen aleine, og i følge sambo har jeg svært livlig fantasi når dette skjer. Jeg er redd biler med menn i, menn som kanskje bare tilfeldig går bak meg. Jeg er redd for å gå på butikken etter mørkets frembrudd for å kjøpe smågodt, så da lar jeg heller være å i stede tar meg ei brødskive. Med noe sunt. Jeg har begynt mitt sunnere liv for N'te gang dette året, men har like god selvtillit hver gang.
Dessuten har HURRA blitt mitt nye følgesrd. Litt slitsomt, men positiviteten av ordet hurra gleder meg mer enn noe annet, jeg trenger det!
Følg med på fortsettelsen..
onsdag 22. april 2009
Glimter med mitt fravær.. eller nærvær..
Jeg ble usikker. Merka at jeg kunne ikke det ordtaket heller. Jeg er jævla dårlig på ordtak faktisk, enda så godt ordforråd jeg har.
Men nok om det..
Jeg har faktisk mange gode uskrevne blogger på lur, men jeg gidder liksom bare ikke. Vurderer å legge ned hele driten nå, og starte på ny frisk, det hadde vært fint. Føler det er ny frisk jeg trenger nå som jeg har blitt layout-ekspert! Hvis jeg gidder så skal jeg gjøre det. Lage en hvit og fin blogg med mange bilder. Nå går det mot bildetid. Det er vår, snart sommer. Under en måned til sommerferie. GREAT!
Men til da, kos dere i sola, snøen eller hva du enn måtte ville!
Men nok om det..
Jeg har faktisk mange gode uskrevne blogger på lur, men jeg gidder liksom bare ikke. Vurderer å legge ned hele driten nå, og starte på ny frisk, det hadde vært fint. Føler det er ny frisk jeg trenger nå som jeg har blitt layout-ekspert! Hvis jeg gidder så skal jeg gjøre det. Lage en hvit og fin blogg med mange bilder. Nå går det mot bildetid. Det er vår, snart sommer. Under en måned til sommerferie. GREAT!
Men til da, kos dere i sola, snøen eller hva du enn måtte ville!
onsdag 1. april 2009
Ønskedrøm!
Jørn Hoel sier det så fint, har en drøm.
Jeg har en drøm om så mangt. Mange av disse drømmene veit jeg at jeg aldri kommer til å få oppfylt, uansett hvor mye jeg forsøker. Andre av disse drømmene veit jeg at jeg kan få oppfylt bare jeg står på litt. Og noen drømmer veit jeg at kommer i oppfyllelse selv uten noen innsats.
I dag drømmer jeg om å være same. Jeg leste et sted at det bor rundt 40 000 samer i Norge per dags dato (jeg har tidligere nevnt at man skal ta alt jeg har lest med en klype salt, for kanskje har jeg lest det, kanskje har jeg funnet det på sjæl, jeg er ikke så god på kilder!). Av 40 000 mennesker skulle det i et så lite land som Norge egentlig være stor sannsynlighet for at man var en av dem. Når man i tillegg har halve familien sin fra Nord- Troms burde sjansen vært enda større. Men neida, jeg får heller laktoseintoleranse som ikke er spesielt utbredt i Norge, fregner og Charlie Chaplins føtter. Det er ikke spesielt utbredt det heller, men man ønsker vel alltid å være noe man ikke er. I dag vil jeg være same.
Da jeg var 15 prøvde jeg å lære samisk over internett. Jeg forelska meg i en random fyr i samekofte på Alta-turneringa bare fordi han hadde kofte. Jeg forbante bunaden hver en 17. mai fordi den ikke var kofte. Ingenting nyttet. Jeg hadde et håp om at en ikke fullt så random fyr i samekofte skulle ta meg med storm, slik at jeg kunne gifte meg i en, men med sine nesten to meter, så tror jeg sannelig ikke at den mannen jeg (foreløpig?) har endt opp med, oppfyller mine drømmer, han heller.
Mitt siste håp er derfor å gifte meg i ishotellet i Alta, med en ikke fullt så random fyr, same eller ikke same. Da får jeg i allefall tilbringe bryllupsnatten min på reinsdyrskinn!
Jeg har en drøm om så mangt. Mange av disse drømmene veit jeg at jeg aldri kommer til å få oppfylt, uansett hvor mye jeg forsøker. Andre av disse drømmene veit jeg at jeg kan få oppfylt bare jeg står på litt. Og noen drømmer veit jeg at kommer i oppfyllelse selv uten noen innsats.
I dag drømmer jeg om å være same. Jeg leste et sted at det bor rundt 40 000 samer i Norge per dags dato (jeg har tidligere nevnt at man skal ta alt jeg har lest med en klype salt, for kanskje har jeg lest det, kanskje har jeg funnet det på sjæl, jeg er ikke så god på kilder!). Av 40 000 mennesker skulle det i et så lite land som Norge egentlig være stor sannsynlighet for at man var en av dem. Når man i tillegg har halve familien sin fra Nord- Troms burde sjansen vært enda større. Men neida, jeg får heller laktoseintoleranse som ikke er spesielt utbredt i Norge, fregner og Charlie Chaplins føtter. Det er ikke spesielt utbredt det heller, men man ønsker vel alltid å være noe man ikke er. I dag vil jeg være same.
Da jeg var 15 prøvde jeg å lære samisk over internett. Jeg forelska meg i en random fyr i samekofte på Alta-turneringa bare fordi han hadde kofte. Jeg forbante bunaden hver en 17. mai fordi den ikke var kofte. Ingenting nyttet. Jeg hadde et håp om at en ikke fullt så random fyr i samekofte skulle ta meg med storm, slik at jeg kunne gifte meg i en, men med sine nesten to meter, så tror jeg sannelig ikke at den mannen jeg (foreløpig?) har endt opp med, oppfyller mine drømmer, han heller.
Mitt siste håp er derfor å gifte meg i ishotellet i Alta, med en ikke fullt så random fyr, same eller ikke same. Da får jeg i allefall tilbringe bryllupsnatten min på reinsdyrskinn!
tirsdag 31. mars 2009
Lystig!
Jeg er lystigere i dag! Lystig er fint!
I dag har jeg vært på en ganske fin forelesning sånn egentlig. Vi hadde nok hatt forhåpninger om litt mer praksis, men jeg synes i og for seg at det er spennende og lære om kamera-finesser og teknikk når man skal ta et bilde.
Nå håper jeg bare at noen kan aktivsere meg såpass at jeg får tatt noen fine bilder snart. Jeg innser at det burde vært noen fine bilder her inne på siden. Nå er det jo egentlig bare grå og kjedelig, og det passer da vel ikke meg helt.
Ellers i dag har jeg tatt trikken. Greit å ta trikken i grunn, men den kjørte så fort at dødsangsten meldte seg. Fra Ullevål og hjem er det bare nedoverbakker, så når trikken da kjører i noe jeg vil karakterisere som hundre og helvette, blir jeg engstelig for om bremsene egentlig funker. Det er liksom ikke kjempekult å sitte å lurer på om du kommer til å støte borti Ica-lastebilen som står parkert midt på Bislett.
På trikken i dag var det og noen bitre middelaldrende menn. De klaget som faen over at noen unge mennesker satt på "gamling"plassene. Men de var da faen meg bare 50, så jeg flytter meg ikke for dem, det får da være måte på, eldrebølgen kommer tidsnok likevel!
Nå skal jeg trene! Dette meg trening er nytt for meg, så per dags dato er armer og ben uten funksjon, stølhet har nådd nye høyder, men mer om treningen kommer en annen gang!
Have a nice one!
I dag har jeg vært på en ganske fin forelesning sånn egentlig. Vi hadde nok hatt forhåpninger om litt mer praksis, men jeg synes i og for seg at det er spennende og lære om kamera-finesser og teknikk når man skal ta et bilde.
Nå håper jeg bare at noen kan aktivsere meg såpass at jeg får tatt noen fine bilder snart. Jeg innser at det burde vært noen fine bilder her inne på siden. Nå er det jo egentlig bare grå og kjedelig, og det passer da vel ikke meg helt.
Ellers i dag har jeg tatt trikken. Greit å ta trikken i grunn, men den kjørte så fort at dødsangsten meldte seg. Fra Ullevål og hjem er det bare nedoverbakker, så når trikken da kjører i noe jeg vil karakterisere som hundre og helvette, blir jeg engstelig for om bremsene egentlig funker. Det er liksom ikke kjempekult å sitte å lurer på om du kommer til å støte borti Ica-lastebilen som står parkert midt på Bislett.
På trikken i dag var det og noen bitre middelaldrende menn. De klaget som faen over at noen unge mennesker satt på "gamling"plassene. Men de var da faen meg bare 50, så jeg flytter meg ikke for dem, det får da være måte på, eldrebølgen kommer tidsnok likevel!
Nå skal jeg trene! Dette meg trening er nytt for meg, så per dags dato er armer og ben uten funksjon, stølhet har nådd nye høyder, men mer om treningen kommer en annen gang!
Have a nice one!
mandag 30. mars 2009
En tanke!
Jeg kom på noe.. Noe bloggverdig!
Først og fremst vil jeg si, i frykt for å såre noen av mine gode venninner, så er ikke dette en blogg som er rettet mot noen spesielle eller enkelttilfeller, den er skrevet på veldig generelt grunnlag og av tanker jeg har.. Håper alle forstår dette, jeg har jo etterhvert skjønt at gravide kvinner kan være litt av noen hormonbomber, og at jeg dermed kan virke krass og sårende! Men det driter jeg i, de veit forhåpentligvis at jeg er like glad i dem, og at jeg sannsynligvis kommer til å synes at barna deres er søtest i verden, så fremst de ikke blir unormalt stygge barn (Jo, det finnes faktisk ekstremt mange stygge barn her i verden. Jeg jobber på barneavdeling på butikk, og ser da mange tilfeller av dette!)
Jeg har som nevnt en del venninner med barn, og etterhver har jeg lært meg å sette pris på dette. Jeg har i allefall begynt å venne meg til tanken om at jeg kommer til å være sistemann og lenge etter resten av vennegjengen med å lage en reproduksjon av meg selv, noe jeg jo selvklart har valgt selv, og er et valg jeg er glad for. Men jeg har begynt å venne meg til tanken om at andre ikke vil leve et barnløst liv like lenge som meg, og det må vel bli opp til hver enkelt, selv om jeg alltid blir litt snurt i begynnelsen fordi jeg mister enda en venninne til den trenden. Jeg håper selvsagt at nå når mine nærmeste begynner å bli klar for den største moten i nord, at de vil huske på meg, og at jeg også trenger at folk bryr seg om meg, og spør meg hvordan jeg virkelig har det! Jeg veit at jeg ikke kommer til å få like mye oppmerksomhet som det lille barnet, men mødre generelt må bli flinkere til å ikke bli så låst fast i mammabobla si. Venner er fortsatt viktig, og jeg er en kjempegod barnevakt, så meg burde de i allefall holde på!
En ting jeg synes er skikkelig tåpelig, er at så snart noen blir gravide, så er det liksom pålagt fra de andre mammane i befolkningen at de alle skal være BFF's. Var dere ikke venner før, så virker det ganske påtatt at dere skal bli det når dere nå blir det bare fordi noen andre kasta seg på bølgen (joda, uhell kan skje!) Dette veit jeg at enkelte av mine halvgåtte venninner også mener. Tror jeg da.. Jeg valgte å forstå det sånn!
Jeg tror kanskje ikke at dette er et innlegg som kommer til å ligge ute for bestandig, for jeg veit at jeg har tråkka langt over grensa nå i henhold til hva som forventes av meg, men jeg er glad i dere alle og støtter deres valg, bare ville si at du aldri må glemme at du har venner!
Først og fremst vil jeg si, i frykt for å såre noen av mine gode venninner, så er ikke dette en blogg som er rettet mot noen spesielle eller enkelttilfeller, den er skrevet på veldig generelt grunnlag og av tanker jeg har.. Håper alle forstår dette, jeg har jo etterhvert skjønt at gravide kvinner kan være litt av noen hormonbomber, og at jeg dermed kan virke krass og sårende! Men det driter jeg i, de veit forhåpentligvis at jeg er like glad i dem, og at jeg sannsynligvis kommer til å synes at barna deres er søtest i verden, så fremst de ikke blir unormalt stygge barn (Jo, det finnes faktisk ekstremt mange stygge barn her i verden. Jeg jobber på barneavdeling på butikk, og ser da mange tilfeller av dette!)
Jeg har som nevnt en del venninner med barn, og etterhver har jeg lært meg å sette pris på dette. Jeg har i allefall begynt å venne meg til tanken om at jeg kommer til å være sistemann og lenge etter resten av vennegjengen med å lage en reproduksjon av meg selv, noe jeg jo selvklart har valgt selv, og er et valg jeg er glad for. Men jeg har begynt å venne meg til tanken om at andre ikke vil leve et barnløst liv like lenge som meg, og det må vel bli opp til hver enkelt, selv om jeg alltid blir litt snurt i begynnelsen fordi jeg mister enda en venninne til den trenden. Jeg håper selvsagt at nå når mine nærmeste begynner å bli klar for den største moten i nord, at de vil huske på meg, og at jeg også trenger at folk bryr seg om meg, og spør meg hvordan jeg virkelig har det! Jeg veit at jeg ikke kommer til å få like mye oppmerksomhet som det lille barnet, men mødre generelt må bli flinkere til å ikke bli så låst fast i mammabobla si. Venner er fortsatt viktig, og jeg er en kjempegod barnevakt, så meg burde de i allefall holde på!
En ting jeg synes er skikkelig tåpelig, er at så snart noen blir gravide, så er det liksom pålagt fra de andre mammane i befolkningen at de alle skal være BFF's. Var dere ikke venner før, så virker det ganske påtatt at dere skal bli det når dere nå blir det bare fordi noen andre kasta seg på bølgen (joda, uhell kan skje!) Dette veit jeg at enkelte av mine halvgåtte venninner også mener. Tror jeg da.. Jeg valgte å forstå det sånn!
Jeg tror kanskje ikke at dette er et innlegg som kommer til å ligge ute for bestandig, for jeg veit at jeg har tråkka langt over grensa nå i henhold til hva som forventes av meg, men jeg er glad i dere alle og støtter deres valg, bare ville si at du aldri må glemme at du har venner!
Unnskyldningen min for denne bloggen er dagens siste episode av sex og singelliv, og frykten for at jeg ikke har tre andre barnløse venninner når jeg blir fem og tredve!
Bare et "jeg er fortsatt i live"- notat
Jeg faller over ende av kreativitet for tiden. Problemet er bare at det sitter fast inni hue.. Jeg får ikke til å produsere noe. Det er ufattelig slitsomt, spesielt med tanke på at jeg burde produsert allverdens greier nå sånn med tanke på tidskrifter både her og der. Men neeeida. Nå sitter jeg og jobber med en sak om politikernes blogger. Ufattelig vanskelig for meg å finne vinkling og deretter få noe fornuftig ned på papiret. Jeg tror frykten for publisering rett og slett har tatt meg når jeg tenker etter. Denne artikkelen kan komme til å bli lest av en del mennesker, og det merker jeg at gjør meg skremt.
I tillegg sitter jeg og vurderer søknader til diverse medieinstitusjoner som sommervikar, men tror også at frykten for at andre skal se det jeg gjør dreper litt av lysten. Dette kan da ikke være så bra tegn tenker jeg. I tillegg til at jeg hater deadline! Jeg liker å jobbe i eget tempo, så jeg gleder meg egentlig bare til sommerferien og jeg skal begynne på boka jeg har planlagt lenge nå.
Jeg gleder meg til å sitte oppe i Nord-Norge hele sommeren, være våken lenge om natta, og produsere ting i mitt helt egne tempo. Jeg tror det blir en komedie. Føler liksom at det er det jeg kan, men jeg har jo en ufattelig vilter fantasi når det kommer til stykket, så kanskje tar den en helt annen retning etterhvert. Jeg har noen planer i hodet for hva den skal inneholde, men foreløpig holdes alt der inne. Vil ikke jinxe en finfin sommer med å begynne å skrive nå, nå har jeg nok å bedrive dagene med likevel.
Men ha det så fint.. Håper kanskje det tar seg litt opp når jeg skal hjemover på påskeferie på torsdag. Sant skal sies at det sikkert er mange nye graviditeter og snurrepiperier som foregår der nord for tiden, noe må da være mat for meg!
I tillegg sitter jeg og vurderer søknader til diverse medieinstitusjoner som sommervikar, men tror også at frykten for at andre skal se det jeg gjør dreper litt av lysten. Dette kan da ikke være så bra tegn tenker jeg. I tillegg til at jeg hater deadline! Jeg liker å jobbe i eget tempo, så jeg gleder meg egentlig bare til sommerferien og jeg skal begynne på boka jeg har planlagt lenge nå.
Jeg gleder meg til å sitte oppe i Nord-Norge hele sommeren, være våken lenge om natta, og produsere ting i mitt helt egne tempo. Jeg tror det blir en komedie. Føler liksom at det er det jeg kan, men jeg har jo en ufattelig vilter fantasi når det kommer til stykket, så kanskje tar den en helt annen retning etterhvert. Jeg har noen planer i hodet for hva den skal inneholde, men foreløpig holdes alt der inne. Vil ikke jinxe en finfin sommer med å begynne å skrive nå, nå har jeg nok å bedrive dagene med likevel.
Men ha det så fint.. Håper kanskje det tar seg litt opp når jeg skal hjemover på påskeferie på torsdag. Sant skal sies at det sikkert er mange nye graviditeter og snurrepiperier som foregår der nord for tiden, noe må da være mat for meg!
fredag 20. mars 2009
Frakk-dag!
Det er så gøy når folk kommer ut av vinterskallet sitt og vårskallet kommer på. I allefall i den landsdelen jeg bor i, er våren i full anmarsj, og jeg elsker det. Det virker det forøvrig som de fleste andre også gjør, for sjeldent har jeg sett så mange blide tryner i Oslo som det er nå om dagen. Jeg mener å huske å ha lest et sted (pjuh, for en tung setning!) at det ikke hadde vært like mye snø i Oslo som i det er i år siden 1989, og da kan man jo forstå at en enkel Oslo-innbygger er litt lettere til sinns akkurat denne våren!
Folk har funnet fram tøyskoene, og hvis de til nød må gå over en snøkant, så driter de at de blir blaute på beina, for sola skinner jo tross alt. Folk har kasta luer og vanter og ikke minst ikledd seg vårjakken. Og på denne vakre solskinnsdagen i dag har jeg gjort en interessant oppdagelse. Eldre herremenn er ofte i besittelse av en beige, litt sånn detektiv-aktig frakk som tas frem om våren. På trikken fra Holbergs plass til Blindern var det intet mindre en fem frakkledde eldre herremenn ombord, alle med det felles trekk at frakken var beige, og at fire av fem ble stående i midtgangen, noe jeg velger å tro var frykten for alle de fete Blindern-trynene som også var ombord. Tre av fem hadde det også til felles og ikke vite hva stoppet deres het, og hvor langt det var igjen. Koselig liten oppdagelse gitt.
Litt skuffet ble jeg likevel da jeg oppdaget at i beige-frakk-banden var det bare en av fem som bar hatt. Jeg liker nemmlig prototyper, og har du beige frakk, så burde du fanden meg kunne kostet på deg en hatt eller en six pence også.
Nå innser jeg forresten at det er disse mennene min far hater i trafikken, menn i frakk og hatt. Dette har selvfølgelig noe med alderdom å gjøre, og min far mener at etter fylte 70 så burde lappen fratas en (Jeg er forøvrig veldig spent på å se om min far mener det samme om 14 år når han selv fyller 70, og forresten, det var skikkelig skremmende å innrømme at det bare er 14 år til!!) Men jeg har nå forresten innsett en ny ting, bare en av disse mennene hadde hatt, men han hadde også feite brilleglass, så hans sertifikat har nok blitt fratatt han for dette, mens resten tar trikken nettopp fordi de ikke har hatt og er irriterende eldre herremenn i trafikken! PJUH... Mange teorier ute og går..
God helg fra Teoretiker-Tonje!
Folk har funnet fram tøyskoene, og hvis de til nød må gå over en snøkant, så driter de at de blir blaute på beina, for sola skinner jo tross alt. Folk har kasta luer og vanter og ikke minst ikledd seg vårjakken. Og på denne vakre solskinnsdagen i dag har jeg gjort en interessant oppdagelse. Eldre herremenn er ofte i besittelse av en beige, litt sånn detektiv-aktig frakk som tas frem om våren. På trikken fra Holbergs plass til Blindern var det intet mindre en fem frakkledde eldre herremenn ombord, alle med det felles trekk at frakken var beige, og at fire av fem ble stående i midtgangen, noe jeg velger å tro var frykten for alle de fete Blindern-trynene som også var ombord. Tre av fem hadde det også til felles og ikke vite hva stoppet deres het, og hvor langt det var igjen. Koselig liten oppdagelse gitt.
Litt skuffet ble jeg likevel da jeg oppdaget at i beige-frakk-banden var det bare en av fem som bar hatt. Jeg liker nemmlig prototyper, og har du beige frakk, så burde du fanden meg kunne kostet på deg en hatt eller en six pence også.
Nå innser jeg forresten at det er disse mennene min far hater i trafikken, menn i frakk og hatt. Dette har selvfølgelig noe med alderdom å gjøre, og min far mener at etter fylte 70 så burde lappen fratas en (Jeg er forøvrig veldig spent på å se om min far mener det samme om 14 år når han selv fyller 70, og forresten, det var skikkelig skremmende å innrømme at det bare er 14 år til!!) Men jeg har nå forresten innsett en ny ting, bare en av disse mennene hadde hatt, men han hadde også feite brilleglass, så hans sertifikat har nok blitt fratatt han for dette, mens resten tar trikken nettopp fordi de ikke har hatt og er irriterende eldre herremenn i trafikken! PJUH... Mange teorier ute og går..
God helg fra Teoretiker-Tonje!
onsdag 18. mars 2009
Verden har mye moro å by på!
I går gjorde jeg noe annerledes, noe jeg ikke har gjort før, var et sted jeg aldri har vært før, og selv om jeg gjerne ville dratt dit igjen, så er jeg slett ikke sikker på om det blir no av.
Jeg var på økologisk landsby i Hurdal. Her bygger de husa sine selv, de bor rundt 30 stykker på samme området, i hvert sitt hus som noen av deres medborgere har laget med sine bare never. De hjelper hverandre med hverandres barn, de lager fellesmiddager til de som måtte ville spise sammen, de passer dyra og driver butikk. De planlegger en barnehage, de bygger et kjempestort felleshus hvor de kan dele hverdagen så fremst de ikke vil være bare sin familie. De arbeider og står på utenfor, de har barna sine i kommunens barnehage, de ble headhunta til Hurdal av kommunen selv, og de driver et veldig fasinerede og spennende prosjekt.
De veit at de ikke er som alle andre, men deres mentalitet er fantastisk. Gruppementaliteten og alt de hadde fått til de 7-8 årene de har drevet med prosjektet, er intet mindre enn imponerende.
Personlig ville jeg nok aldri klart å bo i et hus med midlertidig strøm. Eller bodd oppå andre mennesker på den måten (selv om jeg bor et sted hvor vi som bor vegg i vegg knapt nok hilser på hverandre). Jeg ville nok ikke satt pris på å lage fellesmåltid til 12-15 stykker en gang hver uke, og heller ikke satt pris på å ha andre mennesker rundt meg så store deler av min egentid. Jeg ville nok heller ikke klart å bo i Hurdal da jeg er en byjente (jada, veit jeg kommer fra et lite sted, men som jeg pleier å si, jeg er ei byjente som tilfeldigvis ble født på et relativt lite tettsted; Nå BY). Ikke ville jeg turt å bo så nær skogen, da mørket skremmer meg mer enn noe annet, og ikke ville jeg klare å være i fjøsen om sommeren, da jeg synes den lukter ille selv i minusgrader.
Men jeg kan likevel forstå hvorfor noen mennesker velger å leve på denne måten. For selv om de har jobber på likt med alle oss andre, så er det nok en fantastisk frihet over denne gamle prestegårdshagen i Hurdal kommune. Det å leve fritt med andre mennesker og dyr, og det å føle seg som et bedre menneske fordi man dyrker maten sin selv om spiser økologisk. Jeg forstår det, og hadde det ikke vært for min storby-galskap, mørkereddhet og ekstreme trengsel av å være med bare meg selv og mine aller nærmeste, hvem vet hvor jeg hadde bosatt meg etter eksamen!
Jeg var på økologisk landsby i Hurdal. Her bygger de husa sine selv, de bor rundt 30 stykker på samme området, i hvert sitt hus som noen av deres medborgere har laget med sine bare never. De hjelper hverandre med hverandres barn, de lager fellesmiddager til de som måtte ville spise sammen, de passer dyra og driver butikk. De planlegger en barnehage, de bygger et kjempestort felleshus hvor de kan dele hverdagen så fremst de ikke vil være bare sin familie. De arbeider og står på utenfor, de har barna sine i kommunens barnehage, de ble headhunta til Hurdal av kommunen selv, og de driver et veldig fasinerede og spennende prosjekt.
De veit at de ikke er som alle andre, men deres mentalitet er fantastisk. Gruppementaliteten og alt de hadde fått til de 7-8 årene de har drevet med prosjektet, er intet mindre enn imponerende.
Personlig ville jeg nok aldri klart å bo i et hus med midlertidig strøm. Eller bodd oppå andre mennesker på den måten (selv om jeg bor et sted hvor vi som bor vegg i vegg knapt nok hilser på hverandre). Jeg ville nok ikke satt pris på å lage fellesmåltid til 12-15 stykker en gang hver uke, og heller ikke satt pris på å ha andre mennesker rundt meg så store deler av min egentid. Jeg ville nok heller ikke klart å bo i Hurdal da jeg er en byjente (jada, veit jeg kommer fra et lite sted, men som jeg pleier å si, jeg er ei byjente som tilfeldigvis ble født på et relativt lite tettsted; Nå BY). Ikke ville jeg turt å bo så nær skogen, da mørket skremmer meg mer enn noe annet, og ikke ville jeg klare å være i fjøsen om sommeren, da jeg synes den lukter ille selv i minusgrader.
Men jeg kan likevel forstå hvorfor noen mennesker velger å leve på denne måten. For selv om de har jobber på likt med alle oss andre, så er det nok en fantastisk frihet over denne gamle prestegårdshagen i Hurdal kommune. Det å leve fritt med andre mennesker og dyr, og det å føle seg som et bedre menneske fordi man dyrker maten sin selv om spiser økologisk. Jeg forstår det, og hadde det ikke vært for min storby-galskap, mørkereddhet og ekstreme trengsel av å være med bare meg selv og mine aller nærmeste, hvem vet hvor jeg hadde bosatt meg etter eksamen!
Må nevnes at jeg dro dit for å gjøre en fotoreportasje der oppe, og at bilde derfor er tatt i forbindelse med dette.
mandag 2. mars 2009
Ting jeg lurer på!
Jeg er et tenkende menneske, og derfor er det mange ubesvarte spørsmål her inne i min verden, i mitt hodet.
Jeg lurer blant annet på hvor gode bilder det egentlig er på disse fotoboksene som tar bilder av råkjørerne. Jeg har hørt av en bekjent at bildene er svært klare, og at man lett kan se hva føreren av bilen driver på med i det lovverket brytes. Oppfølgningsspørsmålet er da om politiet sitter og morer seg dersom sjåføren leter etter nesegull langt oppe i neseveggen eller nyser i det øyeblikket bildet takes.
Jeg lurer også på hvordan noen mennesker kan noe som ingen andre kan, eller hvorfor noen synes noe er pent som andre synes ikke er det. Det er for meg et mysterium hvor ulike vi mennsker faktisk er.
Jeg lurer på hvorfor det ene lilla kubbelyset mitt brente opp på halvannen time, mens de andre to har brent i 6 timer uten at det engang er halvveis brent opp.
Egentlig bare det jeg lurer på akkurat nå, men jeg er helt sikkert at dette er noe jeg kan jobbe videre for hver eneste dag er det dype og mindre dype ting jeg plager hjernen min med å lure på...
Fin kveld ønskes fra et tenkende menneske!
Jeg lurer blant annet på hvor gode bilder det egentlig er på disse fotoboksene som tar bilder av råkjørerne. Jeg har hørt av en bekjent at bildene er svært klare, og at man lett kan se hva føreren av bilen driver på med i det lovverket brytes. Oppfølgningsspørsmålet er da om politiet sitter og morer seg dersom sjåføren leter etter nesegull langt oppe i neseveggen eller nyser i det øyeblikket bildet takes.
Jeg lurer også på hvordan noen mennesker kan noe som ingen andre kan, eller hvorfor noen synes noe er pent som andre synes ikke er det. Det er for meg et mysterium hvor ulike vi mennsker faktisk er.
Jeg lurer på hvorfor det ene lilla kubbelyset mitt brente opp på halvannen time, mens de andre to har brent i 6 timer uten at det engang er halvveis brent opp.
Egentlig bare det jeg lurer på akkurat nå, men jeg er helt sikkert at dette er noe jeg kan jobbe videre for hver eneste dag er det dype og mindre dype ting jeg plager hjernen min med å lure på...
Fin kveld ønskes fra et tenkende menneske!
torsdag 26. februar 2009
Husker du før i tida?
Noen vil si at alt var mye bedre før i tida. Delvis, i alle fall tidvis vil jeg si at jeg er enig i det utsagnet. Jeg har tatt en trip down memory lane, og vil dele denne med dere.
- Før i tida var ikke filmer noe alle hadde mye av, ei heller god råd til å bruke penger på å kjøpe, så da stakk man til videoverden for å leie en for 25 kroner.
- Før i tida slapp barna å bli inntullet i bomull før de fikk lov å gå ut døra. Barn i dag klatrer ikke i trær, sykler ikke til kiosken for å kjøpe godis eller lager skihopp selv Romøren ville mistet pusten av å falle på. Dagens foreldre er forferdelig overbeskyttende spør du meg.
- Før i tida ble det laget mye mer kvalitetsmusikk enn nå. Jeg kan ikke forestille meg hvem av dagens ”storheter” som skal få en slik evigvarende suksess som The Beatles, Rolling Stones, Johnny Cash og Elvis. Disse gutta vil nok leve for alltid, forhåpentligvis i mange mange generasjoner etter vår. Noen vil sikkert tenke på Madonna og Michael Jackson nå, men newsflash folkens, disse to begynte sin karriere årevis før min mors og fars celler møttes og ble til meg.
-Før i tida kjøpte man på LP-er for å lytte til overnevnte storheter. Man kopierte ikke dårlige versjoner fra PirateBay eller Limewire.
-Før i tida skulle ikke Barne- Tv være pedagogisk korrekt, det skulle være underholdende, og vi så på Barne-Tv lenge etter vi ble gamle nok til å forstå verdien av Midt i smørøyet.
-Før i tida var det så mye enklere å velge. Fanta fantes bare i en sort, Adidas og Umbro var eneste aksepterte klesvalg, og man måtte ikke ta stilling til HD-klar eller full HD.
-Før i tida laga du pizzaen din sjøl, det var ikke bare å ringe Dolly Dimples eller Peppes.
Jada, nå veit jeg at det virker som jeg er 53 og ikke 23, men etter 80-talet er det sjukt mange ting som har forandret seg. Og selv om jeg bare var fire år da 80-tallet ble til 90-tallet så husker jeg svært mye fra det glade tiår. Må nevnes at alt ovenfor heller ikke er fra min tid, men jeg er en av de som har lært meg å sette pris på LP-er og The Beatles, og fortsatt synes at det er det beste.
Ha en fin helg alle sammen!
- Før i tida var ikke filmer noe alle hadde mye av, ei heller god råd til å bruke penger på å kjøpe, så da stakk man til videoverden for å leie en for 25 kroner.
- Før i tida slapp barna å bli inntullet i bomull før de fikk lov å gå ut døra. Barn i dag klatrer ikke i trær, sykler ikke til kiosken for å kjøpe godis eller lager skihopp selv Romøren ville mistet pusten av å falle på. Dagens foreldre er forferdelig overbeskyttende spør du meg.
- Før i tida ble det laget mye mer kvalitetsmusikk enn nå. Jeg kan ikke forestille meg hvem av dagens ”storheter” som skal få en slik evigvarende suksess som The Beatles, Rolling Stones, Johnny Cash og Elvis. Disse gutta vil nok leve for alltid, forhåpentligvis i mange mange generasjoner etter vår. Noen vil sikkert tenke på Madonna og Michael Jackson nå, men newsflash folkens, disse to begynte sin karriere årevis før min mors og fars celler møttes og ble til meg.
-Før i tida kjøpte man på LP-er for å lytte til overnevnte storheter. Man kopierte ikke dårlige versjoner fra PirateBay eller Limewire.
-Før i tida skulle ikke Barne- Tv være pedagogisk korrekt, det skulle være underholdende, og vi så på Barne-Tv lenge etter vi ble gamle nok til å forstå verdien av Midt i smørøyet.
-Før i tida var det så mye enklere å velge. Fanta fantes bare i en sort, Adidas og Umbro var eneste aksepterte klesvalg, og man måtte ikke ta stilling til HD-klar eller full HD.
-Før i tida laga du pizzaen din sjøl, det var ikke bare å ringe Dolly Dimples eller Peppes.
Jada, nå veit jeg at det virker som jeg er 53 og ikke 23, men etter 80-talet er det sjukt mange ting som har forandret seg. Og selv om jeg bare var fire år da 80-tallet ble til 90-tallet så husker jeg svært mye fra det glade tiår. Må nevnes at alt ovenfor heller ikke er fra min tid, men jeg er en av de som har lært meg å sette pris på LP-er og The Beatles, og fortsatt synes at det er det beste.
Ha en fin helg alle sammen!
onsdag 25. februar 2009
Utålmodig, jeg?
Jo, er nok litt utålmodig i sjelen. Som det meste annet, er dette arvet fra min far. Jeg vil allerhelst være et naturtalent i alt jeg prøver for første gang. Med naturtalent mener jeg da ikke at jeg har det i meg, jeg skulle aller helst kunnet dette, og gjerne vært best. Jeg liker nemmlig å være best. Besthet forekommer vel ikke så veldig ofte hos meg, sånn egentlig, men jeg kan forsikre dere med at det finnes ting der ute som jeg er jævla god til, om jeg får være litt anti-jantelov og si det om meg selv. Jeg vil for eksempel karakterisere meg selv som en jævla god debattant, og det ligger kanskje en liten politikerspire baki her, til tross for at statsvitenskapen har vist seg ikke å være noe for meg.
Men tilbake til min utålmodighet. Jeg elsker å ta bilder. Jeg skulle gjerne vært best til dette også. Jeg skulle gjerne kunne tatt bilder av bevegende objekter... Men i dag har jeg lært at jeg ikke kan det.. ikke ennå i allefall. Joda jeg vil sikkert kunne lære dette, men det spørs da om tålmodigheten tillater meg å lære. Jeg har vært på min første "fotojobb" i forbindelse med bachelor-tidsskriften. Jeg skulle da ta bilde av en instruktør på Centrum Athletica under dagens høy puls time. Høy puls= høy fart... I allefall for de som ikke er like dårlig trent som meg, som kanskje var den svetteste i timen og som ble sliten av å se på. Men høy fart= helt kul, helvettes umulig å ta bilder. Fikk et par som kanskje, forhåpentligvis, er brukbare, men av 65 bilder burde det da være noe der som er greit nok. Ja, for nå satser jeg ikke på mer enn greit nok. Jeg kunne rett og slett ikke dette, og når skal sant sies, er jeg på vei å si fra meg hele foto-ansvaret på gruppa.
Noen vil kanskje si til meg at jeg må ha is i magen. Men ved erfaring gjennom diverse slush og shaveis- slukinger, så veit jeg at is i magen ikke er mye behagelig.
Mitt kanskje verste tilfelle av utålmodighet vil jeg kort nevne, fordi historien egentlig er litt morsom. Dette antakelig til skrekkblandet fryd for min kjære Tante Nina. Det var den gangen jeg hadde strikket et skjerf på en helg, hvorpå min mor drepte den nokså kortvarige følelsen av vellykkethet og stolthet som lå i det skjerfet. Kort fortalt tok sinnet over ved den sjuende (kanskje andre for den saks skyld) kommentaren om masker som var kommet i tillegg og blitt mistet underveis. Det hele endte opp med at jeg trakk til meg skjerfet med all min kraft fra min mors hender, og rakte opp hele dritten, i pur utålmodighet. Min mor angret nok lenge på dette, men siden mamma er verdens beste, kunne jeg såklart ikke annet enn å tilgi henne denne hendelsen med den beskjeden at hun aldri vil få en datter som er god på håndarbeid.
Det må nevnes at dette er noen år siden nå, så kanskje har tålmodigheten steget sammen med alderen. Den som lever får se...
Men tilbake til min utålmodighet. Jeg elsker å ta bilder. Jeg skulle gjerne vært best til dette også. Jeg skulle gjerne kunne tatt bilder av bevegende objekter... Men i dag har jeg lært at jeg ikke kan det.. ikke ennå i allefall. Joda jeg vil sikkert kunne lære dette, men det spørs da om tålmodigheten tillater meg å lære. Jeg har vært på min første "fotojobb" i forbindelse med bachelor-tidsskriften. Jeg skulle da ta bilde av en instruktør på Centrum Athletica under dagens høy puls time. Høy puls= høy fart... I allefall for de som ikke er like dårlig trent som meg, som kanskje var den svetteste i timen og som ble sliten av å se på. Men høy fart= helt kul, helvettes umulig å ta bilder. Fikk et par som kanskje, forhåpentligvis, er brukbare, men av 65 bilder burde det da være noe der som er greit nok. Ja, for nå satser jeg ikke på mer enn greit nok. Jeg kunne rett og slett ikke dette, og når skal sant sies, er jeg på vei å si fra meg hele foto-ansvaret på gruppa.
Noen vil kanskje si til meg at jeg må ha is i magen. Men ved erfaring gjennom diverse slush og shaveis- slukinger, så veit jeg at is i magen ikke er mye behagelig.
Mitt kanskje verste tilfelle av utålmodighet vil jeg kort nevne, fordi historien egentlig er litt morsom. Dette antakelig til skrekkblandet fryd for min kjære Tante Nina. Det var den gangen jeg hadde strikket et skjerf på en helg, hvorpå min mor drepte den nokså kortvarige følelsen av vellykkethet og stolthet som lå i det skjerfet. Kort fortalt tok sinnet over ved den sjuende (kanskje andre for den saks skyld) kommentaren om masker som var kommet i tillegg og blitt mistet underveis. Det hele endte opp med at jeg trakk til meg skjerfet med all min kraft fra min mors hender, og rakte opp hele dritten, i pur utålmodighet. Min mor angret nok lenge på dette, men siden mamma er verdens beste, kunne jeg såklart ikke annet enn å tilgi henne denne hendelsen med den beskjeden at hun aldri vil få en datter som er god på håndarbeid.
Det må nevnes at dette er noen år siden nå, så kanskje har tålmodigheten steget sammen med alderen. Den som lever får se...
Takk!
Utakknemmlighet er et svært utbredt fenomen i dette landet vi lever i. Jeg irriterer meg til stadighet over nordmenns utakknemmlighet, og blir rett og slett, igjen, flau over måten vi oppfører oss mot medmenneskene våre på. Jeg lever i den tro at man skal ta vare på hverandre- litt gi og litt ta. Jeg tror også på at de små tingene her i livet teller, og at man i dette landet, faktisk burde være fornøyd med små ting kjente og kjære, eller aller helst fremmede gjør for oss. I denne forbindelse vil jeg gi dere noen takknemmlighets-tips, i det jeg liker å kalle min takknemmlighets-etikkete: Når bør/skal man si takk!
1. Når en som står foran deg i kø med full handlevogn på matbutikken tilbyr deg som står der med colaflaska di, å gå foran; smil og gi et vennlig takk, gjerne med full ydmykhet. Vis at du setter pris på det. En viktig ting du skal tenke på, er nemmlig at menneskene rundt er oss svært travle i dag.
2. Når noen smiler til deg på gata, så skader det ikke om du ikke ser på den som gærn, men at du smiler tilbake. Som sagt, de små tingene her i livet kan utgjøre stor forskjell på din og andres dagshumør.
3. Når du, som den fattige studenten du kanskje er, står på Narvesen for å betale 14 usle kroner for en pakke tyggis og da oppdager at du mangler en krone eller to, og den som står bak disken sier at det går greit; takk på skikkelig vis, også her med full ydmykhet og UTEN dårlige unnskyldninger som at hunden spiste opp hjemmeleksa di(?), eller at sparegrisen hadde spist opp alle myntene dine.
4. Når du, som den fattige studenten du kanskje er, står på Narvesen for å betale 14 usle kroner for en pakke tyggis og da oppdager at du mangler en krone eller to, og den som står bak deg i kø, tilbyr deg det du mangler; takk på skikkelig vis, også her med full ydmykhet og UTEN dårlige unnskyldninger som at du mista alle pengene dine ned i komlokket ved minibanken da du skulle sjekke formuen på kortet som ikke lengre funker.
Ikke umulig at denne blir videreskrevet etterhvert når flere eksempler melder seg.
Well, that's all from etikette-eksperten for denne gang!
1. Når en som står foran deg i kø med full handlevogn på matbutikken tilbyr deg som står der med colaflaska di, å gå foran; smil og gi et vennlig takk, gjerne med full ydmykhet. Vis at du setter pris på det. En viktig ting du skal tenke på, er nemmlig at menneskene rundt er oss svært travle i dag.
2. Når noen smiler til deg på gata, så skader det ikke om du ikke ser på den som gærn, men at du smiler tilbake. Som sagt, de små tingene her i livet kan utgjøre stor forskjell på din og andres dagshumør.
3. Når du, som den fattige studenten du kanskje er, står på Narvesen for å betale 14 usle kroner for en pakke tyggis og da oppdager at du mangler en krone eller to, og den som står bak disken sier at det går greit; takk på skikkelig vis, også her med full ydmykhet og UTEN dårlige unnskyldninger som at hunden spiste opp hjemmeleksa di(?), eller at sparegrisen hadde spist opp alle myntene dine.
4. Når du, som den fattige studenten du kanskje er, står på Narvesen for å betale 14 usle kroner for en pakke tyggis og da oppdager at du mangler en krone eller to, og den som står bak deg i kø, tilbyr deg det du mangler; takk på skikkelig vis, også her med full ydmykhet og UTEN dårlige unnskyldninger som at du mista alle pengene dine ned i komlokket ved minibanken da du skulle sjekke formuen på kortet som ikke lengre funker.
Ikke umulig at denne blir videreskrevet etterhvert når flere eksempler melder seg.
Well, that's all from etikette-eksperten for denne gang!
mandag 23. februar 2009
Pjatt
Bloggerglede er liksom ikke helt til stede. Noen av mine favorittbloggere bestemmer seg for pause, eller at de skal reise bort og ikke ha tilgang til bloggoppdateringer, andre bestemmer seg bare for å "glemme" bloggen. Jeg vil og vil, men får ikke til.. Ikke så ofte!
Det eneste jeg har produsert i det siste er et ganske rævva kåseri om nordlendinger. Skal pusse litt på det etterhvert, så kanskje en eller annen gang at det blir bloggverdig!
by:Larm skulle gi meg mye inspirasjon, men å studere bass-spillende jenter var overraskende nok ikke så skrive-inspirerende. Skulle ønske jeg hadde hatt en slik en taske (veske) til kameraet mitt, så kunne jeg hatt det med meg på larmen, men det har jeg ikke, så det ble med tanken. Tanken som teller sier man, vel bildene i minnene kan jeg som oftest ikke dele med noen andre.
I dag er det fantastisk vær i oslobyen, så kanskje man skulle ta seg en tur ut å ta noen bilder, har ikke blitt noen fotosafarier etter at ny-kameraet kom i hus for faktisk to måneder siden, og det er rett og slett for dårlig!!!
Håper på våren nå. Jeg tror kanskje det blir det. Det er sol og varmt ute, men livsfarlig å bevege seg på grunn av fallende istapper over alt. Var en halvmeter fra istappe-døden på lørdag, men det gikk sannelig bra denne gangen også!
Greit å forsove seg en halvtime til jobben også! Hey Horray!
(Var forresten meninga at dette innelegget skulle være usammenhengende, beskriver min "sto opp klokka 10 over 7 som følge av telefon fra sjefen til samboeren, hvor vi da skjønte at vi var ti minutter forseint til jobb allerede- form")
Det eneste jeg har produsert i det siste er et ganske rævva kåseri om nordlendinger. Skal pusse litt på det etterhvert, så kanskje en eller annen gang at det blir bloggverdig!
by:Larm skulle gi meg mye inspirasjon, men å studere bass-spillende jenter var overraskende nok ikke så skrive-inspirerende. Skulle ønske jeg hadde hatt en slik en taske (veske) til kameraet mitt, så kunne jeg hatt det med meg på larmen, men det har jeg ikke, så det ble med tanken. Tanken som teller sier man, vel bildene i minnene kan jeg som oftest ikke dele med noen andre.
I dag er det fantastisk vær i oslobyen, så kanskje man skulle ta seg en tur ut å ta noen bilder, har ikke blitt noen fotosafarier etter at ny-kameraet kom i hus for faktisk to måneder siden, og det er rett og slett for dårlig!!!
Håper på våren nå. Jeg tror kanskje det blir det. Det er sol og varmt ute, men livsfarlig å bevege seg på grunn av fallende istapper over alt. Var en halvmeter fra istappe-døden på lørdag, men det gikk sannelig bra denne gangen også!
Greit å forsove seg en halvtime til jobben også! Hey Horray!
(Var forresten meninga at dette innelegget skulle være usammenhengende, beskriver min "sto opp klokka 10 over 7 som følge av telefon fra sjefen til samboeren, hvor vi da skjønte at vi var ti minutter forseint til jobb allerede- form")
torsdag 12. februar 2009
Landskrise!
Det er offisielt.. Det er landekrise i heimen! Min store kjærlighet til The Sims viser seg nå å være over. The Sims valgte tydeligvis en ganske bitter end på hele det kjærlighetsforholdet og har nå bestemt seg for å slutte å vri vindeltrappene ferdig! Det stinker så jævlig!
Må jeg liksom tilbake til å leve i virkeligheten? Hva faen er gøy med det?
Her finnes ingen måter jeg kan jukse meg til 50 000 ekstra simeleoner med en enkel cheat, ingen ha-råd-til-å-kjøpe-alt-man-vil-ha! Det blir ingen flere badebasseng, ingen flere jacuzzi på takterassen, ingen bobleblåsere, ingen barer, ingen flere betalte regninger og ingen flere 52" tv-skjermer! Mitt nyforlova par får aldri æren av å bli gift, Mali rakk ikke å bli frisk av matforgiftninga, ikke veit jeg om hun ble gravid heller. Ola og meg fikk aldri kjøpt den bilen vi ønska oss, og Emily skal ikke få dra til sentrum som hun er så glad i! Ikke skal jeg finne flere jobber, og ikke må jeg bestille mer mat. Ikke skal jeg ringe andre simser for å invitere til besøk eller med på date. The Sims karrieren er desverre over. Jeg griner bitre tårer over den stygge avskjeden vi fikk...
Håper simsene mine får det like bra på den andre siden! Håper de husker meg for all den tid jeg la ned i deres liv. Husbygging, tapetsering, gulvlegging og interiørarbeid er ikke bare, bare!
Må jeg liksom tilbake til å leve i virkeligheten? Hva faen er gøy med det?
Her finnes ingen måter jeg kan jukse meg til 50 000 ekstra simeleoner med en enkel cheat, ingen ha-råd-til-å-kjøpe-alt-man-vil-ha! Det blir ingen flere badebasseng, ingen flere jacuzzi på takterassen, ingen bobleblåsere, ingen barer, ingen flere betalte regninger og ingen flere 52" tv-skjermer! Mitt nyforlova par får aldri æren av å bli gift, Mali rakk ikke å bli frisk av matforgiftninga, ikke veit jeg om hun ble gravid heller. Ola og meg fikk aldri kjøpt den bilen vi ønska oss, og Emily skal ikke få dra til sentrum som hun er så glad i! Ikke skal jeg finne flere jobber, og ikke må jeg bestille mer mat. Ikke skal jeg ringe andre simser for å invitere til besøk eller med på date. The Sims karrieren er desverre over. Jeg griner bitre tårer over den stygge avskjeden vi fikk...
Håper simsene mine får det like bra på den andre siden! Håper de husker meg for all den tid jeg la ned i deres liv. Husbygging, tapetsering, gulvlegging og interiørarbeid er ikke bare, bare!
tirsdag 10. februar 2009
Etikette!
For et par uker siden var jeg på Christiania Teater og så Ulv og Engel, en forestilling om Leonard Cohens liv og historien bak mange av hans musikalske verk. Det var en vakker forestilling, og en perfekt måte å tilbringe en rolig fredagskveld på. Jeg fikk billettene i bursdagsgave av min utrolig flinke, og medvirkende, venninne Tone.
Jeg er kanskje litt tradisjonell når det kommer til teatret. Jeg synes teater er litt ekstravagansa, noe jeg ikke gjør hver dag. Noe jeg føler er litt mer høytidelig enn det meste annet jeg driver med om dagen. Teatrene som jeg har vært på (d.v.s. Nationaltheatret og nå også Christiania) er staselige bygg. Pent innredet, og du henger jakka di i garderoben! Det er staselige greier. Derfor mener jeg at man selv skal stase seg litt opp når man besøker disse bygningene. Man skal si at man skal I Teatret, ikke på teater. Det er ikke staselig nok. Når du sitter i noen nydelige stoler som ser ut som de stammer flere hundre år tilbake, når du føler det adelig i disse stolene mens du sitter å ser opp mot vakre lysekroner i taket, og veggene som kun passer i teatret eller i en diger Frognerleilighet til en Frognerfru, så er det litt mer staselig enn det daglige livet.
Jeg ikledde med min vakreste topp, og fikk kledd på min ledsager en skjorte. Vi var staselige nok.
Jeg skjønte fort at det kanskje ikke er så ekstravagansa for alle andre å gå I Teatret. Og dermed følte jeg at jeg vil gi dere der ute en etikette- guide. Jeg har nemmelig oppdaget at her til lands er vi verken spesielt trivelige eller godt oppdratt!
Etikette-regler I Teatret!
1. Når du skal I Teatret så ikler du deg ikke den slitne og skittne Helly Hansen- jakken fra 1992. Du har noe litt penere i skapet, til tross for at dette kanskje er vinterjakken din på 17. året og til tross for finanskrisa, men det var sannelig ikke så kaldt ute heller.
2. Når du er I Teatret så drikker du deg ikke drita på vinen som du beleilig nok får lov til å ta med deg inn i salen. Når du er passelig bedugget forstyrrer du gjerne de foran og bak deg med å sitte å fnise og prate høyt lenge etter at pausen er over. Dette er desto mindre sjarmerende når du er 40 år og nyskilt.
3. Når du er I Teatret bør du tenke på at du sitter i en fullstappa sal, og til tross for at det er pause så er du ikke alene, å du trenger dermed ikke dele alle dine intime detaljer. Dette er desto mindre sjarmerende når du er 40 år, nyskilt, og ganske bedugga på vinen som du beleilig nok får lov til å ta med deg inn i salen.
4. Når du er en 65 år gammel mann I Teatret, som antakelig til daglig snakker nedlatende om "unge nå til dags" er det ikke spesielt sjarmerende å bryte seg ned trappa for å hente jakken din i garderoben. Alle får jakkene sine, og noen må stå bakerst i køen. Dette må altså i enkelte tilfeller være deg også!
Ja, så da var det sagt. Jeg skal senere gi dere tips til korrekt oppførsel på kollektiv-transport, i kø og på Oslo City!
Etikette-spesialisten ønsker alle lykke til I Teatret!
mandag 9. februar 2009
Informasjon
Nå har jeg vært for sløv.. Jeg innrømmer det.. Men det skjer så mye her i verden, både gode og vonde ting. Ting som tar på, på en eller annen måte. Ting som engasjerer, som rører og som man bruker tid på, på en eller annen måte. Men nå er jeg her igjen. Nå satser jeg på å være tilbake for fullt. Nå må jeg rett og slett skrive så mye som mulig, for å øve meg til tidsskriften vi lager med bachelor-gruppa. Det er så spennende.. Vi har ikke helt kommet i gang ennå, men fra og med denne uka, regner vi med at vi er fulltidsjournalister en tid fremover. Det er moro. Man må liksom tenke litt på en annen måte. Håper kanskje at noen av egenskrevne tekster blir av et slikt kaliber at jeg kan poste noen her. Spennende.
Akkurat i dag er jeg ikke så veldig engasjert. Det eneste som fasinerer meg for tida, er at etter jeg fylte 23, så har jeg overhode ikke vært fyllasjuk etter alkohol-inntak. Jeg føler meg rett og slett kurert, og innrømmer at 23 kanskje ikke er så gammelt som jeg hadde trodd. Kanskje det rett og slett gjør meg yngre. Kanskje er jeg ikke fyllasjuk fordi jeg holder mitt nye og bedre liv på et stabilt nivå. Kanskje dette gir meg noen herlige karma-poeng som senere byttes inn i helgene. Kanskje er det mange andre faktorer som gjør dette vidundret meg kroppen min, eller kanskje 22 er bakfylla alderen fra helvette. Ikke vet jeg, men jeg tenker meg et større forskningsprosjekt på området. Dersom noen kan bevise eller motbevise dette, så ta kontakt, denne saken vil jeg til bunns i!
Akkurat i dag er jeg ikke så veldig engasjert. Det eneste som fasinerer meg for tida, er at etter jeg fylte 23, så har jeg overhode ikke vært fyllasjuk etter alkohol-inntak. Jeg føler meg rett og slett kurert, og innrømmer at 23 kanskje ikke er så gammelt som jeg hadde trodd. Kanskje det rett og slett gjør meg yngre. Kanskje er jeg ikke fyllasjuk fordi jeg holder mitt nye og bedre liv på et stabilt nivå. Kanskje dette gir meg noen herlige karma-poeng som senere byttes inn i helgene. Kanskje er det mange andre faktorer som gjør dette vidundret meg kroppen min, eller kanskje 22 er bakfylla alderen fra helvette. Ikke vet jeg, men jeg tenker meg et større forskningsprosjekt på området. Dersom noen kan bevise eller motbevise dette, så ta kontakt, denne saken vil jeg til bunns i!
tirsdag 20. januar 2009
KøntriFrøya!
I år tror jeg virkelig det er året for country-damer å gi ut cd. Som tidligere nevnt er jeg overeksponert av reklamer for tiden, men dette er virkelig et reklame-fenomen jeg ikke gidder å bite på. KøntriFrøya, Lise, Valentina å hva faen de ikke heter lar jeg meg sannelig, og heldigvis, ikke lure av.
Jeg lurer også på hva som har bestemt at dette, forhåndsbestemt, vidunderlige året 2009 skulle bli countryåret. Det synes jeg ikke noe om.
Jeg vil ha kvalitetsrock. Noe bra. Noe nytt, og noe gammelt. Noe som rævkjører KøntriFrøya hardt å viser henne hva god og ordentlig musikk er!!
Jeg gleder meg forresten også til vi begynner på et nytt tiår. For 2000-tallets første tiår har stått alt for sterkt i drittmusikkens tegn. Såkalt rnb og hiphop har ruula streeten lenge nok nå, jeg er drittlei av Beyonce, Rihanna, Akon og hva faen de ikke heter. Jeg håper at 2010-tallet (forresten skikkelig merkelig å si), står i rockens tegn. La Punken Leve. Jeg håper vinyl gjør comeback og at undergrundskidsa blir tøffere, mindre emo. Jeg håper emo-bølgen dør, at dette tilhører et nokså jævli tiår i musikkens tegn. At selvskading går av moten, og at punkere og bh-løse kvinner gjenoppstår. Jeg håper dette blir feministenes tiår, at det blir tog med brenning av bh. At mote blir selvstendig. At jenter får være jenter, men at de får være akkorat den jenta de vil! Jeg håper alle døde rockelegender, Ramonesgutta, John Lennon, Jimi Hendrix og mange, mange flere våkner opp til livet igjen.
Jada, jeg forstår at jeg burde levd på det glade 60-tall og i de ville 70-åra.
fredag 16. januar 2009
Jada det e billig!
Jeg er helt sykt lettpåvirkelig... Ikke når det kommer til meninger. Ikke når det kommer til klær. Men når det kommer til reklame og ord og setninger som fanger min oppmerksomhet, da snakker vi lettpåvirkelig da.
I reklamene kan dette gjelde både ord og produktet. Hvem faen kan komme å fortelle meg at man ikke får lyst på Yade-Sjokolade når man ser den strålen av flytende sjokolade bevege seg over skjermen, eller biola med han søte gutten som møter gleder... og utfordringer i løpet av arbeidsdagen.
Jeg er selverklært, og erklært av andre;TV-slave. Men jeg finner stor glede i å sette meg ned etter jobb eller skole for å svitsje rundt og leite etter program som kanskje er verdt å se på. Ofte ender jeg likevel opp med å ta til takke med første og beste, og selv en kvasi-god komiserie kan fange min interesse. I nøden spiste fanden fluer.
Likevel er det ikke alltid det er noen kvasi-gode komiserier på tv, og da ender jeg rett og slett opp med å sitte å zappe etter reklamer. Jeg er glad i reklamer. Det er koselig, selv om det ender opp med søtsug, sult, tørste, eller fanden meg, kaffetrang.. Og jeg liker ikke en gang kaffe. Men det er noe sjarmerende med denne nokså irriterende fyren i nescafé- reklamen og melkebarten hans som gjør at selv noe så motbydelig som kaffe ser inbydende ut.
Vel vel.. som sagt, lettpåvirkelig.
Men i god tradisjon tro, så lot jeg meg påvirke atter en gang, så nå har sanneligta selv jeg fått nyttårsforsett om et sunnere liv. Dette fører dermed til at jeg ikke KAN la meg friste av mat-, sjokkis- og kaffe-reklamer, så nå er jeg flink jente og zapper videre før hungeren kommer. Det jeg derimot nå er fan av er Talkmore-jenta og miljøagente, hvor for øvrig han gutten er han som også spiller i den tidligere nevnte, Biola-reklamen.
"Gjett hvor mye den var på?! Samme som sist kanskje... og måneden før det igjen, og måneden før det igjen, og måneden før det igjen. JADA, DET E BILLIG!"
"Hey, veit dåkker koffer han e så bellig? Han har kjøpt Talkmore-fastpris, og det tar dåkker to minutt å gjøre det samme... TALKMORE DÅTT ENNO!.....HÅPE DET SMAKE"
"Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet!"
Jeg prøvde etter dette å melde meg inn i miljøagentene, men det er visstnok en høyere aldersgrense, som jeg visstnok hadde passert. Allefall i følge sambo. Og hadde det ikke vært for at jeg er så sinnsykt fornøyd med chess-abonementet jeg har på mobilen, så hadde jeg sannsynligvis hatt talkmore fastpris by now!
Jada, Det É billig!!!
I reklamene kan dette gjelde både ord og produktet. Hvem faen kan komme å fortelle meg at man ikke får lyst på Yade-Sjokolade når man ser den strålen av flytende sjokolade bevege seg over skjermen, eller biola med han søte gutten som møter gleder... og utfordringer i løpet av arbeidsdagen.
Jeg er selverklært, og erklært av andre;TV-slave. Men jeg finner stor glede i å sette meg ned etter jobb eller skole for å svitsje rundt og leite etter program som kanskje er verdt å se på. Ofte ender jeg likevel opp med å ta til takke med første og beste, og selv en kvasi-god komiserie kan fange min interesse. I nøden spiste fanden fluer.
Likevel er det ikke alltid det er noen kvasi-gode komiserier på tv, og da ender jeg rett og slett opp med å sitte å zappe etter reklamer. Jeg er glad i reklamer. Det er koselig, selv om det ender opp med søtsug, sult, tørste, eller fanden meg, kaffetrang.. Og jeg liker ikke en gang kaffe. Men det er noe sjarmerende med denne nokså irriterende fyren i nescafé- reklamen og melkebarten hans som gjør at selv noe så motbydelig som kaffe ser inbydende ut.
Vel vel.. som sagt, lettpåvirkelig.
Men i god tradisjon tro, så lot jeg meg påvirke atter en gang, så nå har sanneligta selv jeg fått nyttårsforsett om et sunnere liv. Dette fører dermed til at jeg ikke KAN la meg friste av mat-, sjokkis- og kaffe-reklamer, så nå er jeg flink jente og zapper videre før hungeren kommer. Det jeg derimot nå er fan av er Talkmore-jenta og miljøagente, hvor for øvrig han gutten er han som også spiller i den tidligere nevnte, Biola-reklamen.
"Gjett hvor mye den var på?! Samme som sist kanskje... og måneden før det igjen, og måneden før det igjen, og måneden før det igjen. JADA, DET E BILLIG!"
"Hey, veit dåkker koffer han e så bellig? Han har kjøpt Talkmore-fastpris, og det tar dåkker to minutt å gjøre det samme... TALKMORE DÅTT ENNO!.....HÅPE DET SMAKE"
"Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet!"
Jeg prøvde etter dette å melde meg inn i miljøagentene, men det er visstnok en høyere aldersgrense, som jeg visstnok hadde passert. Allefall i følge sambo. Og hadde det ikke vært for at jeg er så sinnsykt fornøyd med chess-abonementet jeg har på mobilen, så hadde jeg sannsynligvis hatt talkmore fastpris by now!
Jada, Det É billig!!!
torsdag 15. januar 2009
Inspirert!!
Første dag i nytt semester er overstått. Å herremin, så inspirert av første dagen har jeg vel sannsynligvis ikke vært før!
Vi ble delt inn i midlertidige redaksjoner, og jeg håper håper håper at jeg blir, som først oppsatt, redaksjonens fotograf. Jeg har selvfølgelig ambisjoner om å skrive noen artikler, da gjerne en featurereportasje, men jeg har kjempelyst å lære meg å ta nyhetsverdige bilder, skikkelige bilder. Det blir i allefall spennende å lære masse om ting jeg i fremtiden har lyst å gjøre til levebrød!
Anyways...
Jeg simmer meg videre om dagen. Preppy family er nå laget, å det er fantastisk gøy å "leve" et liv så fjernt fra mitt eget, som kanskje over hodet mulig. Men det er det morsomme med The Sims, man lever ut frykt og fantasier. AIAI...
Vi ble delt inn i midlertidige redaksjoner, og jeg håper håper håper at jeg blir, som først oppsatt, redaksjonens fotograf. Jeg har selvfølgelig ambisjoner om å skrive noen artikler, da gjerne en featurereportasje, men jeg har kjempelyst å lære meg å ta nyhetsverdige bilder, skikkelige bilder. Det blir i allefall spennende å lære masse om ting jeg i fremtiden har lyst å gjøre til levebrød!
Anyways...
Jeg simmer meg videre om dagen. Preppy family er nå laget, å det er fantastisk gøy å "leve" et liv så fjernt fra mitt eget, som kanskje over hodet mulig. Men det er det morsomme med The Sims, man lever ut frykt og fantasier. AIAI...
Når klokka klang!
I mårra er det på'n igjen, for fullt! Jeg begynner på bachelor året mitt i mårra. Det synes jeg er både skremmende og spennende. Bacheloråret vil si at jeg skriver bacheloren min denne våren, og leverer den (forhåpentligvis) før 20. mai. Likevel så mangler jeg nå 30 studiepoeng for å få den komplette bacheloren, for som den luringen jeg er, så vil jeg ta bacheloren på to og et halvt år, i stede for tre. Det siste semestret vil jeg bruke til å ta opp svadafag som jeg har fått svadakarakterer i! God plan!
Men jeg er liksom ikke helt DER ennå merker jeg, der som i, der å skulle begynne å lese og å bo på Blindern igjen. Jeg vil leke i snøen (nå er det riktignok ingen snø her, men jeg skulle gjerne ville leke mer i den snøen jeg forlot hjemme i nord), jeg vil drikke øl en onsdag, uten frykt for om jeg kommer meg opp torsdagsmårran, jeg vil gå turer i byen på dagtid uten å få et snev av dårlig samvittighet for at jeg har bedre ting jeg egentlig burde gjort, og jeg vil jobbe og tjene penger uten et snev av dårlig samvittighet for at jeg har andre ting jeg egentlig burde gjort.
Men slik er det nå en gang ikke å være student, og denne våren MÅ jeg være skikkelig student.
En annen ting som bekymrer meg er min egen tidligere nevnte spillavhengighet. Nå har jeg nok en gang har gjenoppdaget The Sims. Det å sette seg ned å lage familier og sin egen drømmeverden er befriende. Jeg får lekt meg litt. Jeg trenger å leke, begynner tross alt å dra på årene, jeg blir tross alt 22 for 2. gang om halvannen uke.
Jeg får utfolde meg kreativt, å lage min helt egen drømmeverden.
I simmenes verden kan man lage det livet man gjerne vil ha. En av mine "meg" jobber i dag som journalist. Hun tjener ikke gode penger på dette, men hun jobber da likevel med min drøm. OG hun har fri hver eneste lørdag og søndag. Dét er luksus det!!
Jeg skulle aller helst vært kommet dit i det virkelig liv, men noen mener jeg fortsatt er ung og har hele livet på meg til å komme dit. Joda det stemmer nok sikkert, men jeg er rimelig dritt lei av studier nå. Jeg trøster meg bare med at fra og med i mårra og frem til ca 20. mai så får jeg leke litt journalist selv. Det blir moro!
Men jeg er liksom ikke helt DER ennå merker jeg, der som i, der å skulle begynne å lese og å bo på Blindern igjen. Jeg vil leke i snøen (nå er det riktignok ingen snø her, men jeg skulle gjerne ville leke mer i den snøen jeg forlot hjemme i nord), jeg vil drikke øl en onsdag, uten frykt for om jeg kommer meg opp torsdagsmårran, jeg vil gå turer i byen på dagtid uten å få et snev av dårlig samvittighet for at jeg har bedre ting jeg egentlig burde gjort, og jeg vil jobbe og tjene penger uten et snev av dårlig samvittighet for at jeg har andre ting jeg egentlig burde gjort.
Men slik er det nå en gang ikke å være student, og denne våren MÅ jeg være skikkelig student.
En annen ting som bekymrer meg er min egen tidligere nevnte spillavhengighet. Nå har jeg nok en gang har gjenoppdaget The Sims. Det å sette seg ned å lage familier og sin egen drømmeverden er befriende. Jeg får lekt meg litt. Jeg trenger å leke, begynner tross alt å dra på årene, jeg blir tross alt 22 for 2. gang om halvannen uke.
Jeg får utfolde meg kreativt, å lage min helt egen drømmeverden.
I simmenes verden kan man lage det livet man gjerne vil ha. En av mine "meg" jobber i dag som journalist. Hun tjener ikke gode penger på dette, men hun jobber da likevel med min drøm. OG hun har fri hver eneste lørdag og søndag. Dét er luksus det!!
Jeg skulle aller helst vært kommet dit i det virkelig liv, men noen mener jeg fortsatt er ung og har hele livet på meg til å komme dit. Joda det stemmer nok sikkert, men jeg er rimelig dritt lei av studier nå. Jeg trøster meg bare med at fra og med i mårra og frem til ca 20. mai så får jeg leke litt journalist selv. Det blir moro!
lørdag 10. januar 2009
I ny drakt!
Nytt år, nye muligheter vettu. Synes det var på tide å skifte logo, navn og hele pakka.. I dette nye året har jeg også lyst til å skrive litt hyppigere blogger. Klarer sikkert ikke det nyttårsforsettet, men som vanlig er jeg positiv!!
Nå skal jeg stikke til byen å se på opptøyer.. ha en fin helg!!
Nå skal jeg stikke til byen å se på opptøyer.. ha en fin helg!!
fredag 9. januar 2009
Ti år og lykkelig!
Snøhula sett fra oven! FLINKETANTE!
Nevø til høyre, og den andre lekekameraten min, naboHanne.
Nevø viser størrelsen på snøskavlene, han er ca 140 cm.
Nevø og meg hopper fra garasjetaket! GØY!
Hjemplassen har nesten forsvunnet i all snøen. På onsdag var jeg ti år igjen. Fytti katta så morsomt det var å være ti år! Hjemme i nord var det per i går (da jeg dro tilbake til Oslo igjen, med andre ord), ca halvannen meter snø. Det er offisielt målt til 104 cm på Finnsnes, men i dalen hvor familien bor, er jeg overbevisst om at det er ca en gyllen halvmeter mer enn det.
Anyways.. Jeg var ute å lekte. Åherre så morsomt det var. Først måkka(?) jeg halve garasjetaket (tenkte jeg skulle hente noen smiskepoeng fra fattern, blir gjerne noen ekstra gullpenger i lomma av den slags). Derretter tenkte jeg å hente noen snillhetspoeng fra nevøen min, og lagde tidenes koseligste snøhule. Den var dyp også, for selv jeg med 172 cm på strømpelesten var ikke synlig fra veien! GO TANTE! Jeg måkka og måkka og måkka.. Fryktet en alvorlig stivhet i muskler og ledd, men til tross for at det er to dager siden nå, så er jeg overraskende lite stiv, så kanskje jeg ikke er sååå dårlig trent som jeg trodde, for selv pusten holdt i to og en halv time ute i bikkjefrosten uten de store astmaanfallene.
Jeg ble i allefall en hit blant barna i nabolaget, supertante on the role!
Min ti år gamle nevø synes i allefall at det var supergøy at tante var ti år igjen et lite øyeblikk, men spurte meg om jeg syntes at dette var litt rart! Men neeida, det er jo lov å leke ute selv om man er snart 23. Viktig å bevare barnet i seg nå når rynker og hengepupper melder seg med stormskritt.
Bildene er fra ulike dager i jula, annenhver dag med god julestemning og annenhver dag med regn og glatte veier, men siden lillenyttårsaften har det altså kommet halvannen meter snø! HELL YEAH, det er gøy, det!!
torsdag 1. januar 2009
Godt Nytt År!
Som vanlig ble det gamle året feiret med en fest som varte langt inn i de tidlige morgentimene av den første dagen i 2009. Ingenting er som å feire at det halvmislykka året, sånn sett i forhold til nyttårsforsettene, er over, og et nytt år er på vei.
Et nytt år hvor man igjen setter seg som mål å bli et bedre menneske, i år som i fjor. Man skal slutte å spise junk, man skal bare leve på hvitt kjøtt og fisk, man skal slutte å drikke alkohol- i allefall i samme mengde og like ofte som man gjorde i fjor- og man skal begynne å trene. Vi begynner i god tro, men skjønner fort at disse målene lar seg ikke holde, i år som i fjor.
I fjor skulle jeg reise masse, og gå masse på konsert, men jeg tror ikke vi kan si at en par tre konsertopplevelser utenom festivaltid, og en reise til Stockholm, en til Praha og en til Roskilde gjorde så veldig godt for at de nyttårsforsettene ble holdt. Ganske trist egentlig, for jeg var jævla positiv i starten, men er man personlig konkurs minst en gang i måneden, så er man det, og da får man ikke reist eller dradd på konsert heller.
Men jeg er nok en gang positiv. I år er målet å spare penger, og faktisk begynne å trene for å få mer overskudd til å gjøre ting jeg vil. Jeg skal spare penger til konserter og reiser, og hovedmålet blir en interrail med kjæresten gjennom Europa. Andre klarer det, så jeg håper vi og klarer det. Skeptisk, men positivitet er viktig!
Vi får se hvordan det går! Ønsker dere alle lykke til med deres nyttårsforsett også, klarer man ett så er man langt på vei, resten kan komme til neste år!
Godt nytt år!!!
Et nytt år hvor man igjen setter seg som mål å bli et bedre menneske, i år som i fjor. Man skal slutte å spise junk, man skal bare leve på hvitt kjøtt og fisk, man skal slutte å drikke alkohol- i allefall i samme mengde og like ofte som man gjorde i fjor- og man skal begynne å trene. Vi begynner i god tro, men skjønner fort at disse målene lar seg ikke holde, i år som i fjor.
I fjor skulle jeg reise masse, og gå masse på konsert, men jeg tror ikke vi kan si at en par tre konsertopplevelser utenom festivaltid, og en reise til Stockholm, en til Praha og en til Roskilde gjorde så veldig godt for at de nyttårsforsettene ble holdt. Ganske trist egentlig, for jeg var jævla positiv i starten, men er man personlig konkurs minst en gang i måneden, så er man det, og da får man ikke reist eller dradd på konsert heller.
Men jeg er nok en gang positiv. I år er målet å spare penger, og faktisk begynne å trene for å få mer overskudd til å gjøre ting jeg vil. Jeg skal spare penger til konserter og reiser, og hovedmålet blir en interrail med kjæresten gjennom Europa. Andre klarer det, så jeg håper vi og klarer det. Skeptisk, men positivitet er viktig!
Vi får se hvordan det går! Ønsker dere alle lykke til med deres nyttårsforsett også, klarer man ett så er man langt på vei, resten kan komme til neste år!
Godt nytt år!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)