Det man tenker, men ikke sier.

Jeg sitter ofte og lytter til andres samtaler når jeg tar kollektivtransport. Jeg veit ikke om dette er helt "lov", men jeg tenker at når du snakker om ting på t-banen så får du skylde deg selv. Å lytte til andres samtaler har på en måte blitt en hobby, og derfor har jeg nesten helt sluttet å bruke ipoden på kollektiven. Jeg kan gå glipp av noen skikkelige gullkorn, og det kan jeg jo ikke risikere, jeg som hater å gå glipp av noe. Det at jeg hater å gå glipp av noe kan jeg også bruke som unnskyldning for tidvis mange festlige lag med meg selv tilstede...

Problemet med å lytte til andres samtaler er at av og til når jeg veit at folk tar feil (og som oftest når folk tar feil, så veit jeg det, siden jeg alltid har rett), så får jeg så lyst å blande meg inn. Sånn som i dag, når noen satt og prata om han studenten fra Hordaland (Hallo du forresten, si i fra om du trenger noen å bruke penga på!) og sa at han hadde vunnet 96 millioner kroner. Men det hadde han jo ikke, for det var jo bare 92, og ja, jeg sier bare, fordi fire mill for meg er jævla mye cash. Men da fikk jeg så lyst å si det, at det var bare 92 millioner, men så følte jeg at jeg ikke kunne det. Kan man det, når man overhører noe som er feil, kan man blande seg inn og fortelle fakta, eller vil det oppleves som frekt? Jeg veit ikke helt, men jeg er tilbøyelig for å teste det ut. Det er jo litt synd om folk skal gå rundt å være uvitende om fakta mener nå jeg, det er allerede alt for mange dumme og uintelligente mennesker der ute, så hvorfor ikke lære dem noe. Jeg er helt sikker på at om noen hadde blanda seg inn i mine samtaler på bussen, så ville jeg garantert ha huska det, så hvis alle gjør de,t så vips, så har vi på den måten opplyst ett menneske, eller kanskje til og med flere om det skulle være andre som smuglyttet til samtalen. Som sagt, jeg vurderer å prøve. Hva er det verste som kan skje? At noen blir sure? Oh well, been there, done that!

I´m back... atter en gang!

Jeg er det man kan kalle en skikkelig av og på-blogger, men det er bare i en begrenset tidsperiode at jeg klarer å være observerende og skrive om det.. Jeg er jo ikke kjent for verdens beste konsentrasjon, og nå er vi tilbake til denne selv-antatte ADHDen, men nok om det...

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd med meg da.. For normalt sett så klarer jeg bare å være våken i maks 14 timer i strekk, det er bare sånn det er.. Får jeg 15 timer med våkenhet, så kan jeg sovne uansett hvor, og da sover jeg lenge. Men nå, plutselig, så har behovet for søvn blitt mindre. Jeg er våken i 17 timer i strekk og sånn, og gjør masse rart, og ikke bare daffer på sofaen. Jeg rydder og vasker hjemme, jeg lager ukeplaner til mitt eget liv, jeg arkiverer papirer og skriver ut viktige dokumenter.. herreguuud, jeg er redd jeg begynner å bli voksen. Dette kommer jo midt i det som kan bli mitt første ordentlige steg inn i de voksnes verden.

Noen hevder man går inn i de voksnes rekker når man konfirmerer seg, det er FEIL, 15 åringer er barn fortsatt (forutenom på bøgda, hvor de er høygravide under den hvite kappa). Andre mener man blir mer voksen av å flytte for seg selv, det er FEIL, jeg er fortsatt kjempe familie-dalt og vasker sjeldent klær. Men nå, nå skal jeg forhåpentligvis kjøpe meg ei egen leilighet snart, og jeg prøver å ikke fokusere så mye på at jeg skal betale et ukjent antall tusen til Fokus Bank Finnsnes de neste 30 årene (i tillegg til det jeg etterhvert skal betale til Statens Lånekasse etter seks års utdannelse, hjølp!). Begynner jeg å bli voksen på ordentlig? Er det derfor jeg ikke sover så mye, for voksne trenger mindre søvn enn barn? Eller, er det det at jeg aktivt tenker på at jeg skal begynne å trene igjen? De sier at man får energi av trening, og jeg er jo eksperten på placeboeffekt, så kanskje. Jeg håper på det siste, til tross for at neste bursdag er skremmende nær med sine fire måneder og 6 dager unna (åjadda, nedtellinga har begynt, jeg elsker jo fortsatt bursdag, bare ikke aldersendringa!) Hva vet vel jeg, jeg får vel bare vente å se om jeg snart begynner å føle meg mer voksen...

"Virkelighets"-TV!

Jeg har ei venninne som mener at jeg er den eneste av hennes venner som kunne meldt seg på reality-tv. Jeg tror nok også jeg kunne gjort det. Jeg drømmer jo om at Pappa og jeg skal melke kyr, brekke oss i fjøsen og lage helvette på Farmen, og nå lurer jeg jammenta på om jeg skal gjøre alvor av planene mine gjennom mange år, å melde oss på.

Pappa er jo litt kjendis allerede, for han var på tv i forrige uke, og han så jævlig bra ut i tv-ruta. Det kan du se her: Debatten 24.03.11

Selv lider jeg av fenomenet hvor kamera legger på både fem og ti kg, i tillegg til at jeg høres ut som at jeg er ekte Tromsø-væring så snart et kamera er i nærheta. Det kan du se her: Bloggekrigen ep.3
(Og for de av dere som går rundt og tror at jeg er fra Tromsø, så er jeg ikke det, jeg er fra FINNSNES. I østlandsk standard blir det vel sånn ca som at folk skulle tro jeg var fra Oslo mens jeg egentlig var fra Larvik, og en Larviking er jo visstas ikke en Osloenser!!)

Men det er vel ikke så nøye, jeg har jo konkludert med at tynne jenter overhodet ikke er like morsomme som tjukke jenter, med noen få unntak så klart. Jeg generaliserer ikke!

Uansett. Jeg er liksom litt redd for at jeg og Pappa ikke skal vare så lenge i Farmen, vi er jo ikke vokst opp på gård noen av oss, og jeg er sannelig ikke sikker på hvor god vi er til hverken saging, øksekasting, melkespannholding eller gårds-kunnskap. Derfor håper jeg på at vi skal skåre på sjarmen og være venner med alle sånn at vi rullerer på storbonde-rollen, og dermed holde ut så lenge vi kan. Pappa er god på brunsaus og jeg er god på å steke kjøtt, så vi skal nok klare oss godt på kjøkkenet også. Dessuten er Pappa ganske sterk og tøff i trynet, og jeg for min del er utspekulert og tøff i trynet, så jeg har trua på at det skulle gått greit, likevel.

Men skulle det nå ikke gå veien og at Pappa og jeg ikke hadde kommet oss helt til finalen (men vi deltar ikke for å tape!), så hadde jeg sagt til våre meddeltakere at de hadde ikke fått snakka om meg som at jeg var død etterpå. I reality-programmer sier de alltid sånn; "Hun var ei sånn ei flott og bra jente". Var, hva faen mener du? Hun er nå vel det selv om hun ble stemt ut. Det irriterer meg skikkelig. Så til mine fremtidige reality-meddeltakere; Jeg lever videre utenfor gården og er fortsatt ei flott og bra jente, selv om jeg var dum og spilte spillet feil og dermed røk ut! På forhånd takk!

Real(ity)-hilsen fra Tonje

Førr fan!

Det er mange som mener at kjærlighetsklisjeer og følelser høres best ut på engelsk. Jeg er enig. Å si at man elsker noen på norsk, høres så teit ut. Det hadde vært mye bedre å kunne si I love you. Elske er liksom så sterkt, love er mer sånn man kan si til alle man er glad i, mens sier man at man elsker noen, så gjør man det, i allefall er det min måte å tenke på. Jeg mener det ikke er noe man skal misbruke, det skal kun sies i ordets rette forstand, og ikke være en avskjedshilsen på telefonen. "Elsker deg, hade." Det blir helt feil i mine ører.

Å si at man hater noen har nok en litt lavere terskel hos meg, men jeg er blitt flinkere til å si at jeg misliker noen eller noe i stede for hate. Det er en personlig utvikling i riktig retning. Men nok om elsk og hat, det er så klissete. Æsj.

Etter å ha sett Roast på TvNorge i dag, så innser jeg at skal man skjelle ut noen så er det så jævla mye kulere å gjøre det på ekte nord-norsk. Å høre gode nord-norske bainnesord gjør meg så uendelig stolt av å være nordlending. Dessuten er det nord-norske språket som en god klipp i en tv-serie, det er mye mer snappy, ærlig og kjapt. Jeg digger nordlendinger som er kjapp i replikken, og helt ærlig så tror jeg ikke noen andre i Norge kan være like frekk i kjeften som oss. Det er jo ikke så mange kjente nordlendinger i dette landet, men hva faen skal man være kjendis for når man er så usannsynlig kul og relativt eksotisk i bokmål-land alikevel.

EG ELSKE Å VÆRE NORDLENDING I SØRINGELAND!

Nå kommer de!

Jeg har jo, etter min egen mening, litt over gjennomsnittlig uflaks. Jeg veit ikke om det skyldes karma eller om det skyldes andre ting, men en ting jeg ikke tror på er tilfeldigheter. Noen mener at når energiene kødder med meg så er det tilfeldig, mens jeg mener at det er energiene som kødder med meg, som her om kvelden når lypsylen min ble kasta fra nattbordet og under senga mens jeg lå helt stille, og når sambo skulle lete etter den så sprengte lyspæra, det tror jeg ikke er tilfeldig, det var energiene som kødda med meg (by the way, si enerSki, ikke enerGi, det er forferdelig irriterende!).

Andre gang når såkalte tilfeldige ting skjer, så tror jeg ikke på de. Da tror jeg det er en konspirasjonsteori mot meg. Kanskje mener noen at jeg burde vært innlagt på sinnsykehus sånn som han mannen som kutta telefonledningene i nabolaget mitt når jeg var lita ble. Han trodde CIA eller FBI eller KGB eller hvem det var (jeg var for ung til å forstå forskjell, ok?) var etter han. Stakkars, det var synd i han da. Jeg tror liksom ikke at FBI er ute etter meg, for jeg bor for langt unna den amerikanske ambasaden til at jeg kan ha blitt overvåka, eller er røykemannen egentlig en agent? Neida, jeg tror ikke det. Men hvem vet.

Jeg tror jo for eksempel at telefonen min blir avlytta. For når noen ringer eller når jeg ringer noen så får jeg bare skrapelyder og ikke summetone, det er jo merkelig. Prøv å se det fra min side. Det ville vært typisk min flaks å være på feil sted til feil tid. Kanskje er telefonen min gammel og slitt, men det ville være for tilfeldig.

Ikke vet jeg hvem som konspirerer mot meg, jeg tror jo på skjebnen og karma, og det er stort sett det, kanskje det er de som kødder opp ting, eller kanskje finnes det en Gud som er sinna for jeg ikke tror på han.. Hvem vet. Noen konspirerer, både nært og fjærnt.

Utifeldig hilsen, Tonje

Alderdommens bakside!

Jeg ble 25. Det var ikke så ille som jeg hadde trodd... De første fire ukene. Men så kom bakdelen med å bli eldre. Jeg ble pasient. Jeg brakk ankelen, og måtte for første gang i løpet av mine fem år i Oslo på legevakta,  hvor jeg ble prioritert. Gamle damer og barn blir prioritert, men siden jeg for hver dag som går, er  nærmere femti enn null, så er jeg redd jeg er i førstnevnte kategori, selv om de ikke sa det høyt. De snakka om operasjon, idiotisk siden jeg er i mot narkose. Men heldigvis er jeg ung sa de (!!), og jeg var god til å brekke bein, så jeg slapp. Flaks i uflaksen, tross alt.

Det kjipe er at gipsen er blitt så fancy at man ikke kan skrive på den lengre, for først fikk jeg en med brun bandasje over, og så fikk jeg en av plast. Når jeg fikk den av plast så husket jeg på at jeg var nærmere fem enn femti, og valgte en lilla gips, den matcher gardinene mine. Jeg syntes den var sååå fin, og kalte den Lilla, originalt. Den er fortsatt fin farge på, og jeg viser den frem ved enhver anledning, det er jo tross alt første og eneste gang jeg skal ha gips. Men det som en gang var en fin og kul gips er nå et lite helvette. Den klør og lukter, og jeg er lei av å sitte på pensjonist-stolen min i dusjen, folk gjør narr av den.

Her er Lilla, og jeg har litt småekle føtter fra før av og de blir liksom ikke no mer sexy av å være gul og lilla og håven, jeg veit det, men det var ikke til å unngå å få de med på bildet, men ikke tenk på det, tenk på Lilla.

MEN, når sant skal sies, så er det ikke alltid så illa med Lilla... For det er mye oppmerksomhet i å gå på krykker og ha gips, og de som kjenner meg godt (i noen tilfeller holder det vel egentlig nok bare å ha møtt meg), veit jo at jeg elsker oppmerksomhet. Det er også litt kult å ikke føle forpliktelser ved at jeg sitter på kollektivtransporten selv om gamle damer kommer inn, nå har jeg liksom lov. Det som derimot er litt ufresht, er han med de "rædde" shadesa som hadde så bred benstilling at jeg måtte stå og vente på trikken, takk skal du ha, din lille feite dritt, som ikke hadde hatt vondt av å gå de tre stoppene til skolen sin i Dalsbergstien... Ungdommen nå til dags.

Pensjonist-hilsen fra Tonje.

Fasinert!

Nå er jeg altså så fasinert! På Facebook går det å snakke med mange samtidig om man er i gruppe i lag.. Hvor kult er ikke det egentlig? Kjempekult! Jeg synes det er rasende festlig, og vurderer å gjøre det i alle gruppene jeg er medlem i. Må jo være den beste måten å bli kjent med folk på...

En annen festlig Facebookgreie jeg har tenkt på er at det må være gøy å bare melde seg Attending til alle eventer som vennene dine blir medlem av, bursdager og lignende. Hva sier den som oppretter gruppa da? Og enda bedre, man kunne crashet hele partyet, for man sto jo på attending..

Men, over til noe som er MYE viktigere! Bursdag om under en time.. herregud, sommerfuglene kryr inni magen. Det er vel litt unormalt når man fyller 25? Eller? Det skjer liksom noe med meg når jeg har bursdag, jeg blir liksom alltid et lite barn igjen. Men jeg trøster meg med at det er viktig å bevare barnet i seg.. Nå skal jeg fortsette å feire Pre-Bursdagen min, so long!

Pre-Bursdagshilsen fra Tonje