Førr fan!

Det er mange som mener at kjærlighetsklisjeer og følelser høres best ut på engelsk. Jeg er enig. Å si at man elsker noen på norsk, høres så teit ut. Det hadde vært mye bedre å kunne si I love you. Elske er liksom så sterkt, love er mer sånn man kan si til alle man er glad i, mens sier man at man elsker noen, så gjør man det, i allefall er det min måte å tenke på. Jeg mener det ikke er noe man skal misbruke, det skal kun sies i ordets rette forstand, og ikke være en avskjedshilsen på telefonen. "Elsker deg, hade." Det blir helt feil i mine ører.

Å si at man hater noen har nok en litt lavere terskel hos meg, men jeg er blitt flinkere til å si at jeg misliker noen eller noe i stede for hate. Det er en personlig utvikling i riktig retning. Men nok om elsk og hat, det er så klissete. Æsj.

Etter å ha sett Roast på TvNorge i dag, så innser jeg at skal man skjelle ut noen så er det så jævla mye kulere å gjøre det på ekte nord-norsk. Å høre gode nord-norske bainnesord gjør meg så uendelig stolt av å være nordlending. Dessuten er det nord-norske språket som en god klipp i en tv-serie, det er mye mer snappy, ærlig og kjapt. Jeg digger nordlendinger som er kjapp i replikken, og helt ærlig så tror jeg ikke noen andre i Norge kan være like frekk i kjeften som oss. Det er jo ikke så mange kjente nordlendinger i dette landet, men hva faen skal man være kjendis for når man er så usannsynlig kul og relativt eksotisk i bokmål-land alikevel.

EG ELSKE Å VÆRE NORDLENDING I SØRINGELAND!

Nå kommer de!

Jeg har jo, etter min egen mening, litt over gjennomsnittlig uflaks. Jeg veit ikke om det skyldes karma eller om det skyldes andre ting, men en ting jeg ikke tror på er tilfeldigheter. Noen mener at når energiene kødder med meg så er det tilfeldig, mens jeg mener at det er energiene som kødder med meg, som her om kvelden når lypsylen min ble kasta fra nattbordet og under senga mens jeg lå helt stille, og når sambo skulle lete etter den så sprengte lyspæra, det tror jeg ikke er tilfeldig, det var energiene som kødda med meg (by the way, si enerSki, ikke enerGi, det er forferdelig irriterende!).

Andre gang når såkalte tilfeldige ting skjer, så tror jeg ikke på de. Da tror jeg det er en konspirasjonsteori mot meg. Kanskje mener noen at jeg burde vært innlagt på sinnsykehus sånn som han mannen som kutta telefonledningene i nabolaget mitt når jeg var lita ble. Han trodde CIA eller FBI eller KGB eller hvem det var (jeg var for ung til å forstå forskjell, ok?) var etter han. Stakkars, det var synd i han da. Jeg tror liksom ikke at FBI er ute etter meg, for jeg bor for langt unna den amerikanske ambasaden til at jeg kan ha blitt overvåka, eller er røykemannen egentlig en agent? Neida, jeg tror ikke det. Men hvem vet.

Jeg tror jo for eksempel at telefonen min blir avlytta. For når noen ringer eller når jeg ringer noen så får jeg bare skrapelyder og ikke summetone, det er jo merkelig. Prøv å se det fra min side. Det ville vært typisk min flaks å være på feil sted til feil tid. Kanskje er telefonen min gammel og slitt, men det ville være for tilfeldig.

Ikke vet jeg hvem som konspirerer mot meg, jeg tror jo på skjebnen og karma, og det er stort sett det, kanskje det er de som kødder opp ting, eller kanskje finnes det en Gud som er sinna for jeg ikke tror på han.. Hvem vet. Noen konspirerer, både nært og fjærnt.

Utifeldig hilsen, Tonje

Alderdommens bakside!

Jeg ble 25. Det var ikke så ille som jeg hadde trodd... De første fire ukene. Men så kom bakdelen med å bli eldre. Jeg ble pasient. Jeg brakk ankelen, og måtte for første gang i løpet av mine fem år i Oslo på legevakta,  hvor jeg ble prioritert. Gamle damer og barn blir prioritert, men siden jeg for hver dag som går, er  nærmere femti enn null, så er jeg redd jeg er i førstnevnte kategori, selv om de ikke sa det høyt. De snakka om operasjon, idiotisk siden jeg er i mot narkose. Men heldigvis er jeg ung sa de (!!), og jeg var god til å brekke bein, så jeg slapp. Flaks i uflaksen, tross alt.

Det kjipe er at gipsen er blitt så fancy at man ikke kan skrive på den lengre, for først fikk jeg en med brun bandasje over, og så fikk jeg en av plast. Når jeg fikk den av plast så husket jeg på at jeg var nærmere fem enn femti, og valgte en lilla gips, den matcher gardinene mine. Jeg syntes den var sååå fin, og kalte den Lilla, originalt. Den er fortsatt fin farge på, og jeg viser den frem ved enhver anledning, det er jo tross alt første og eneste gang jeg skal ha gips. Men det som en gang var en fin og kul gips er nå et lite helvette. Den klør og lukter, og jeg er lei av å sitte på pensjonist-stolen min i dusjen, folk gjør narr av den.

Her er Lilla, og jeg har litt småekle føtter fra før av og de blir liksom ikke no mer sexy av å være gul og lilla og håven, jeg veit det, men det var ikke til å unngå å få de med på bildet, men ikke tenk på det, tenk på Lilla.

MEN, når sant skal sies, så er det ikke alltid så illa med Lilla... For det er mye oppmerksomhet i å gå på krykker og ha gips, og de som kjenner meg godt (i noen tilfeller holder det vel egentlig nok bare å ha møtt meg), veit jo at jeg elsker oppmerksomhet. Det er også litt kult å ikke føle forpliktelser ved at jeg sitter på kollektivtransporten selv om gamle damer kommer inn, nå har jeg liksom lov. Det som derimot er litt ufresht, er han med de "rædde" shadesa som hadde så bred benstilling at jeg måtte stå og vente på trikken, takk skal du ha, din lille feite dritt, som ikke hadde hatt vondt av å gå de tre stoppene til skolen sin i Dalsbergstien... Ungdommen nå til dags.

Pensjonist-hilsen fra Tonje.