I går gjorde jeg noe annerledes, noe jeg ikke har gjort før, var et sted jeg aldri har vært før, og selv om jeg gjerne ville dratt dit igjen, så er jeg slett ikke sikker på om det blir no av.
Jeg var på økologisk landsby i Hurdal. Her bygger de husa sine selv, de bor rundt 30 stykker på samme området, i hvert sitt hus som noen av deres medborgere har laget med sine bare never. De hjelper hverandre med hverandres barn, de lager fellesmiddager til de som måtte ville spise sammen, de passer dyra og driver butikk. De planlegger en barnehage, de bygger et kjempestort felleshus hvor de kan dele hverdagen så fremst de ikke vil være bare sin familie. De arbeider og står på utenfor, de har barna sine i kommunens barnehage, de ble headhunta til Hurdal av kommunen selv, og de driver et veldig fasinerede og spennende prosjekt.
De veit at de ikke er som alle andre, men deres mentalitet er fantastisk. Gruppementaliteten og alt de hadde fått til de 7-8 årene de har drevet med prosjektet, er intet mindre enn imponerende.
Personlig ville jeg nok aldri klart å bo i et hus med midlertidig strøm. Eller bodd oppå andre mennesker på den måten (selv om jeg bor et sted hvor vi som bor vegg i vegg knapt nok hilser på hverandre). Jeg ville nok ikke satt pris på å lage fellesmåltid til 12-15 stykker en gang hver uke, og heller ikke satt pris på å ha andre mennesker rundt meg så store deler av min egentid. Jeg ville nok heller ikke klart å bo i Hurdal da jeg er en byjente (jada, veit jeg kommer fra et lite sted, men som jeg pleier å si, jeg er ei byjente som tilfeldigvis ble født på et relativt lite tettsted; Nå BY). Ikke ville jeg turt å bo så nær skogen, da mørket skremmer meg mer enn noe annet, og ikke ville jeg klare å være i fjøsen om sommeren, da jeg synes den lukter ille selv i minusgrader.
Men jeg kan likevel forstå hvorfor noen mennesker velger å leve på denne måten. For selv om de har jobber på likt med alle oss andre, så er det nok en fantastisk frihet over denne gamle prestegårdshagen i Hurdal kommune. Det å leve fritt med andre mennesker og dyr, og det å føle seg som et bedre menneske fordi man dyrker maten sin selv om spiser økologisk. Jeg forstår det, og hadde det ikke vært for min storby-galskap, mørkereddhet og ekstreme trengsel av å være med bare meg selv og mine aller nærmeste, hvem vet hvor jeg hadde bosatt meg etter eksamen!
Jeg var på økologisk landsby i Hurdal. Her bygger de husa sine selv, de bor rundt 30 stykker på samme området, i hvert sitt hus som noen av deres medborgere har laget med sine bare never. De hjelper hverandre med hverandres barn, de lager fellesmiddager til de som måtte ville spise sammen, de passer dyra og driver butikk. De planlegger en barnehage, de bygger et kjempestort felleshus hvor de kan dele hverdagen så fremst de ikke vil være bare sin familie. De arbeider og står på utenfor, de har barna sine i kommunens barnehage, de ble headhunta til Hurdal av kommunen selv, og de driver et veldig fasinerede og spennende prosjekt.
De veit at de ikke er som alle andre, men deres mentalitet er fantastisk. Gruppementaliteten og alt de hadde fått til de 7-8 årene de har drevet med prosjektet, er intet mindre enn imponerende.
Personlig ville jeg nok aldri klart å bo i et hus med midlertidig strøm. Eller bodd oppå andre mennesker på den måten (selv om jeg bor et sted hvor vi som bor vegg i vegg knapt nok hilser på hverandre). Jeg ville nok ikke satt pris på å lage fellesmåltid til 12-15 stykker en gang hver uke, og heller ikke satt pris på å ha andre mennesker rundt meg så store deler av min egentid. Jeg ville nok heller ikke klart å bo i Hurdal da jeg er en byjente (jada, veit jeg kommer fra et lite sted, men som jeg pleier å si, jeg er ei byjente som tilfeldigvis ble født på et relativt lite tettsted; Nå BY). Ikke ville jeg turt å bo så nær skogen, da mørket skremmer meg mer enn noe annet, og ikke ville jeg klare å være i fjøsen om sommeren, da jeg synes den lukter ille selv i minusgrader.
Men jeg kan likevel forstå hvorfor noen mennesker velger å leve på denne måten. For selv om de har jobber på likt med alle oss andre, så er det nok en fantastisk frihet over denne gamle prestegårdshagen i Hurdal kommune. Det å leve fritt med andre mennesker og dyr, og det å føle seg som et bedre menneske fordi man dyrker maten sin selv om spiser økologisk. Jeg forstår det, og hadde det ikke vært for min storby-galskap, mørkereddhet og ekstreme trengsel av å være med bare meg selv og mine aller nærmeste, hvem vet hvor jeg hadde bosatt meg etter eksamen!
Må nevnes at jeg dro dit for å gjøre en fotoreportasje der oppe, og at bilde derfor er tatt i forbindelse med dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar