Utålmodig, jeg?

Jo, er nok litt utålmodig i sjelen. Som det meste annet, er dette arvet fra min far. Jeg vil allerhelst være et naturtalent i alt jeg prøver for første gang. Med naturtalent mener jeg da ikke at jeg har det i meg, jeg skulle aller helst kunnet dette, og gjerne vært best. Jeg liker nemmlig å være best. Besthet forekommer vel ikke så veldig ofte hos meg, sånn egentlig, men jeg kan forsikre dere med at det finnes ting der ute som jeg er jævla god til, om jeg får være litt anti-jantelov og si det om meg selv. Jeg vil for eksempel karakterisere meg selv som en jævla god debattant, og det ligger kanskje en liten politikerspire baki her, til tross for at statsvitenskapen har vist seg ikke å være noe for meg.

Men tilbake til min utålmodighet. Jeg elsker å ta bilder. Jeg skulle gjerne vært best til dette også. Jeg skulle gjerne kunne tatt bilder av bevegende objekter... Men i dag har jeg lært at jeg ikke kan det.. ikke ennå i allefall. Joda jeg vil sikkert kunne lære dette, men det spørs da om tålmodigheten tillater meg å lære. Jeg har vært på min første "fotojobb" i forbindelse med bachelor-tidsskriften. Jeg skulle da ta bilde av en instruktør på Centrum Athletica under dagens høy puls time. Høy puls= høy fart... I allefall for de som ikke er like dårlig trent som meg, som kanskje var den svetteste i timen og som ble sliten av å se på. Men høy fart= helt kul, helvettes umulig å ta bilder. Fikk et par som kanskje, forhåpentligvis, er brukbare, men av 65 bilder burde det da være noe der som er greit nok. Ja, for nå satser jeg ikke på mer enn greit nok. Jeg kunne rett og slett ikke dette, og når skal sant sies, er jeg på vei å si fra meg hele foto-ansvaret på gruppa.

Noen vil kanskje si til meg at jeg må ha is i magen. Men ved erfaring gjennom diverse slush og shaveis- slukinger, så veit jeg at is i magen ikke er mye behagelig.

Mitt kanskje verste tilfelle av utålmodighet vil jeg kort nevne, fordi historien egentlig er litt morsom. Dette antakelig til skrekkblandet fryd for min kjære Tante Nina. Det var den gangen jeg hadde strikket et skjerf på en helg, hvorpå min mor drepte den nokså kortvarige følelsen av vellykkethet og stolthet som lå i det skjerfet. Kort fortalt tok sinnet over ved den sjuende (kanskje andre for den saks skyld) kommentaren om masker som var kommet i tillegg og blitt mistet underveis. Det hele endte opp med at jeg trakk til meg skjerfet med all min kraft fra min mors hender, og rakte opp hele dritten, i pur utålmodighet. Min mor angret nok lenge på dette, men siden mamma er verdens beste, kunne jeg såklart ikke annet enn å tilgi henne denne hendelsen med den beskjeden at hun aldri vil få en datter som er god på håndarbeid.

Det må nevnes at dette er noen år siden nå, så kanskje har tålmodigheten steget sammen med alderen. Den som lever får se...